En givende faste

20. mars 2012 - Av:Sakki

Påskens advent
I kristne sammenhenger snakker man ibland om at påsken er en viktigere høytid en julen. I påsken feirer vi Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det skulle da ikke være så rart om vi ønsket å sette påsken på dagsorden allerede i fasten. Dette har jeg ikke forstått før, men det går mer og mer opp for meg.

Hemmelig?

Mange ser for seg at faste skal være noe hemmelig, noe som er bare mellom deg og din far i Himmelen. Dette har sin bakgrunn i Matteus 6:16-18, som egentlig er ganske direkte. Men både i GT og NT finnes det mange plasser hvor faste er noe flere gjør sammen. På de bibelske høytidene var det ofte påbudt faste for alle. Når Jona forkynte Ninives fall lyste man ut faste for hele byen. Johannes' disipler fastet og lurte på hvorfor ikke Jesu disipler gjode det samme. I apostlenes gjerninger kan vi lese om hvordan kirkens ledelse fastet og bad før de tok viktige avgjørelser. Poenget i Matt 6 fremgår av konteksten, og ikke bare av de enkelte ordene.

Jesus viste at man kan gjøre feil når man faster. Å faste for å bli sett som from er en feil vei å gå, men å forsake verdslige goder bare for å forsake dem kan være en annen feil vei å gå. Det dreier seg om mer enn bare forsakelsen. Faktisk så finner vi i Bibelen sterk avvisning av forsakelse av feil grunner, og den kan faktisk settes i sammenheng med frafall fra Herren (1 Tim 4:1-4). Faste i Bibelen hører sammen med bønn og erkjennelse av Herrens suverenitet, uansett de ytre rammene. Foraskelsens nytte ligger i at den fjerner forstyrrelser. En tidsbegrenset forenklet livsstil uten fin mat, tv, internett og annen luksus gir ekstra tid til å være sammen med Herren. Tiden den frigir kan brukes til Bibellesning, bønn og gode gjerninger.

I Jesaja 58 står det noen nyttige ord om fasten:

 

 «Hvorfor ser du ikke at vi faster,

og enser ikke at vi plager oss?»

Dere driver jo handel på fastedagen

og presser arbeidsfolkene hardt.

Når dere faster, blir det strid og trette,

og i ondskap slår dere med neven.

Dere faster ikke slik i dag

at bønnen kan høres i det høye.

 Er dette den faste jeg vil ha:

en dag da mennesket plager seg selv,

henger med hodet som sivet,

kler seg i botsdrakt og ligger i aske?

Kaller du dette for faste,

er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:

at du løslater dem som med urett er lenket,

sprenger båndene i åket

og setter de undertrykte fri,

ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,

og lar hjemløse stakkarer komme i hus,

at du sørger for klær når du ser en naken,

og ikke svikter dine egne.

Jes 58:3-7

 

Advarer mot «julenisseproblem»

16. mars 2012 - Av:Sakki

Syse vil ikke kaste vekk hele GT, men heller fastholde at «de fleste» fortellingene er historiske. Han sier det slik: «En del av tekstene i Det gamle testamentet, som skapelseberetningen og Noahs ark, er ikke ment som bokstavelig naturvitenskapelige fortellinger. At man skal mene det i dag, virker underlig på meg, fordi det skaper konflikter og motsetninger mellom naturvitenskap og Bibelen. Det blir en kunstig konflikt som jeg hadde håpet vi gjorde oss ferdige med for mange år siden».

Jeg håper virkelig at vi ikke er ferdige med den konflikten dersom naturvitenskapen skal utgjøre en målestokk på Bibelens sannhetsverdi,* for effektivt sett er det nettopp det man gjør. Sammenliknet med mange andre er Syse veldig forsiktig, men likevel kommer man ikke unna konsekvensen: Det blir vitenskapen som skal definere hvorvidt man tror Bibelens ord. Selv formuleringen på påstanden ovenfor viser hvor nødvendig denne konsekvensen er «ikke ment som bokstavelig naturvitenskapelige». Det boksatavelig naturvitenskapelige er det som står høyest. Jeg må spørre videre: Dersom man velger å ikke tro på fortellingene i GT, hvordan skal man da tro på mirakelene i NT? Enda mer, hvordan skal man tro at Jesus sto opp fra de døde?

Naturvitenskapen har som utgangspunkt at naturen er helt mekanisk, og det ikke finnes noen Gud som kan gripe inn i den. Hvis man skulle ta med i regningen at Gud kan gripe inn i vitenskapelige eksperiment og målinger, hadde det faktisk ikke vært noen hensikt med dem. Da kunne man ikke stolt på resultatene. Vitenskapelige eksperiment undersøker effektivt naturens indre mekanismer. Problemet er bare at mange ikke klarer å se at nettopp der har den sine grenser. Hvis Gud kan gripe inn i naturen, så kan vitenskapen aldri å kunne forklare det. Derfor, når vitenskapens forklaring på naturen har som utganspunkt at det ikke finnes noen gud, må den nødvendigvis finne på en alternativ teori.

Den vestlige verden har på grunn av sine vitenskapelige fremskritt fått en stor kontroll over naturen. Vi kan lage alle slags verktøy som gjør livet lettere for oss, vi kan kommunisere og overlevere kunnskap mer effektivt enn før, vi kan forutsi vær og vinder og vi kan ikke minst leve lenger enn før. Denne kontrollen og disse fremskrittene har gitt den vestlige verden en god dose overmot. Vi har større tro på vår egen innsats enn på at Gud har verden i sin hånd. Vi har større tro på våre egne erfaringer enn vitnesbyrdet i Bibelen. Vi regner ikke med at vi kan ta feil. Derfor sier noen at bibelens ord ikke kan bekreftes og følgelig kan vi ikke stole på den, men kan alternative syn på historen det da? Er kontrollkilder noen bekreftelse? Til slutt vil det alltid dreie seg om tro. All erkjennelse må på ett eller annet nivå bare tros. Staten Norge har valgt å tro at våre egne erfaringer er de mest troverdige, noe som kommer til uttrykk blant annet i skoleverket. Men finnes det en mulighet for at Staten har tatt feil? Finnes det en mulighet for at hele det vestlige vitensskapssamfunnet har tatt feil? Det har jo skjedd før, og når det ble kjent opplevde verden et såkalt paradigmeskifte. Hva om vårt paradigme også har tatt feil?

I bibelsk forstand er problematikken slett ikke ny. I 5 Mos 8:12-14 får israelsfolket en advarsel om å glemme Herren: «Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, 13 når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, 14 vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud» og videre i vers 17-18 «Du kan si i ditt hjerte: «Det er min egen kraft og min sterke hånd som har skaffet meg denne rikdommen.» 18 Men husk Herren din Gud, for det er han som gir deg kraft til å vinne rikdom». Advarselen til tross gjorde israelittene nettopp dette, om og om igjen.

Bevisst på faren for å blande sammen to temaer, stiller jeg til slutt følgende spørsmål: Er det, i søken etter sannheten, virkelig bedre å løpe etter enhver som tilfeldigvis kaller seg vitenskapelig enn å finne den i Bibelen?

* Ja, jeg skjønner at man kan komme utenom spørsmålet med å hevde at sannheten har flere lag, og det kan være en «åndelig sannhet», selv om overflaten ikke stemmer.

Nissen?

21. desember 2011 -

En venn av meg gjorde oppmerksom på artikkelen via facebook, og la ved en kommentar som jeg kan oversette omtrent slik:

Hvorfor trenger vi nissen? Er han til nytte for noen, og hjelper han f.eks til med å vise til den store gaven som Gud ga menneskene i sin sønn, som tilfeldigvis også er julens budskap!

Jeg tenker tilbake til den gamle slageren WWJD, hva ville Jesus gjort? Ville han stått for en slik skjevdeling i samfunnet, eller at foreldre kollektivt lyger for sine barn? Jeg mener vi burde sparke julenissen, da han holder julen og barnetroen som gissel. Han har ikke noe budskap eller pedagogikk, kun de voksnes uærlighet og forbrukssamfunnets verdisett.

En kollektiv foreldreløgn kaller han dette, og jeg spørsmålene som naturlig dukker opp i den sammenhengen har full rett på seg. Hva er egentlig nytten med nissen? Hva er nytten av at foreldre fullt bevisst og systematisk lyger for barna sine? Er det for å skape en spenning på julaften, i tillegg til all spenning som er der fra før? Eller er det for å lure barna til å oppføre seg pent noen få dager før jul? Kanskje har man glemt hensikten og gjør det i kraft av tradisjonen?

Uansett hensikt kommer man ikke ut av at det er en bevisst løgn, og at på Island kan man uten problem se mørkesiden av den. Antakelig vis er det også mange nordmenn som opplever nissen fra den siden. Hvorfor kan ikke nissen behandles på samme måte som Peter pan eller Askeladden? Hvordan kommer det seg at det er flere som forfekter Jesu fødsel en nissens eksistens?

I tillegg spør jeg meg ofte hva dette kan gjøre med barnas tillit til foreldra sine når de oppdager løgnen. Når man vet at foreldrene bruker "hvit løgn" når det passer dem, hvordan kan man da noen gang være sikker på at man hører sannheten?

Tabernakelet

20. oktober 2011 -

Det finnes noen som har forsøkt å bygge en kopi av tabernakelet slik det står beskrevet i GT, men mye viser seg å være vanskelig å få til. En israelsk miljardær brukte femten år og en formue på et slikt prosjekt uten å få til alle detaljer. Spørsmålet var om dette utelukker at tabernakelet var virkelig. Mange har trukket den konklusjonen, og argumenterer at tabernakelet var et påfunn basert på det ettereksilske tempelet.

Jeg har alltid syns det er merkelig hvor lett folk har for å tro på alle mulige bortforklaringer av det som står i Bibelen, uansett hvor simple de er. Jeg fatter ikke hvorfor man alltid må ha kontrollkilder og alt mulig rart for å kunne mene at Bibelen er pålitlig, men i dette tilfellet finnes det ivhertfall to viktige utenombibelske kilder som viser at telthelligdom ikke var ukjent i tiden. Den ene er fra Egypt og den andre fra bysamfunnet Mari i Mesopotamia.

Jeg legger ved en kopi av oppgaven min, om det skulle være interessant for noen. Når jeg skrev den foregikk alt i klassen min på engelsk, som forklarer hvorfor jeg ikke skrev den på norsk.

Årets bibelprosjekt B365

10. august 2011 - Av:Sakki

B for Bibel

Bibelen er objekt og sentrum for prosjektet. For å rekke dette på det gitte antall dager krever det 3, og noen ganger 4 kapitler om dagen. I bloggen tenker jeg at jeg skal trekke frem et eller to poeng fra dagens lesning. Poenget er ikke å bruke mange ord, men å få frem noe jeg opplever som viktig. Ikke alltid vil det være det mest iøynefallende, eller det alle andre trekker frem, men det som taler til meg der og da.

B for Bønn

Bibellesning og bønn hører jo sammen, og jeg tror dette prosjektet kan være styrkende for bønnelivet. Jeg håper også at dersom noen leser dette kan han eller hun finne en motivasjon til å gjøre det samme. Jeg takker også for all forbønn. Det jeg ønsker er å få et møte med min Herre, min Skaper, min Frelser, min Trøster.

B for B

Det er ikke første gang jeg prøver meg på et 365 dagers prosjekt. Forrige gang var det et fotoprosjekt. Jeg tenkte å publisere et foto om dagen på flickr, tatt samme dag. Det skulle være en motivasjon for å lære kamera å kjenne og øve inn nye teknikker. Til den grad fungerte det bra, men etter at vi flyttet til Hallingdal og kulden kom under -20C følte jeg at jeg hadde lite å formidle. ETter hvert tok jeg bildene bare for å følge prosjektet, og til slutt bestemte jeg meg for at det ikke var dette jeg ute etter. Så jeg sluttet sent i desember.

Det er kanskje dumt å være for dristig, men jeg tror dette skal gå fint.

Greske grunntekster i bibelprogramvare

02. mars 2011 -

Hvorfor er det så mange forskjellige grunntekster...

...når det bare finnes en orginal? (Ja, det er forresten ikke alle enige om. Det er f.eks noen som antar at Romerbrevet opprinnelig har finnes i to-tre forskjellige varianter – men la oss ikke gå inn på det her og nå.) I de fleste tilfeller vil det nok uansett være rettest å snakke om en orginal, eller "autograf" som det heter på fagspråket :) Problemet er at ingen av autografene er bevart, og vi kommer neppe til å finne dem heller. Alt vi har er avskrifter av avskrifter. I det første halvannet århundre etter at autografene ble laget fantes det kun en måte å bevare teksten: Man måtte kopiere den for hånd. Det fans forskjellige måter å gjøre det på, men uansett metode har det alltid vært fare for at man gjorde feil underveis. Dette har ført til at man etter hvert har en stor mengde såkalte tekstvarianter, dvs. små forskjeller mellom de forskjellige avskriftene. Selv om de aller fleste variantene ikke vil gi et utslag i en eventuell bibeloversettelse, er det likevel viktig å vurdere dem, og prøve å jobbe seg tilbake til autografens opprinnelige tekst. Det finnes et eget fagområde som driver med denne kunsten. Det kalles tekstkritikk.

Tekstfamilier

Tyskeren Johann Jakob Griesbach gjorde sent på 1700-tallet et forsøk på å kategorisere alle kjente håndskrift av det nye testmanet. Sammen med en del tekstkritiske prinsipp han utarbeidet, er denne kategoriseringen fortsatt i bruk og har bred støtte i vitenskapelige kretser. Griesach delte håndskriftene i tre kategorier som han kalte tekstfamilier: Den Aleksandrinske, Den Vestlige og Den Bysantinske. Uten å gå inn på hvordan avskrifteneplasseres i familiene, kan jeg si et par ting som kjennetegner familiene:

Den aleksandrinske tekstfamilien regnes som den elste. Flere veldig gamle avskrifter hører til denne familien, som for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus (Se nedenfor: Tischendorf). Der de forskjellige tekstfamiliene varierer er den Aleksandrinske ofte den som har den korteste varianten. 

Den vestlige tekstfamlien regnes også som tidlig, men får som regel ikke samme autoritet som den Aleksandrinske. Denne ligger antakelig vis til grunn for tidlige latinske oversettelser som Vulgata, og kjennetegnes av hyppige parafraseringer i forhold til de øvrige tekstfamiliene. Noen ganger har denne teksten også noe lengre varianter, spesiellt i Apostelgjerningene. Den kjente Codex Bezae hører til denne famlien. Den vestlige tekstfamilien kjennetegnes noen ganger også som den syriske, eller jerusalemteksten

Den bysantinske tekstfamilien er den desidert største, bestående av over 80% av alle kjente håndskrifter. Derav blir denne famlien noen ganger kalt majoritetsteksten: Dersom man lar det enkle flertall bestemme hvilken variant som er den riktige, blir det den Bysantinske famlien som "vinner". I tillegg til Den bysantinske tekstfamilie og Majoritetsteksten blir denne familien også kalt Koiné

De forskjellige utgavene av grunnteksten

I denne korte oversikten får jeg selvfølgelig ikke med meg alle de forskjellige greske grunntekstene som er digitalisert og publisert for de forskjellige bibelprogrammene. Når jeg likevel gir en slik oversikt nevner jeg de grunntekstene som er mest vanlige. Videre vil jeg også nevne at jeg ikke har lest eller studert alle disse tekstene.

Alle de trykte tekstene er såkalte kritiske tekster. Man har vurdert flere håndskrifter av det Nye testamente, sammenliknet dem og tatt en avgjørelse om hvilken variant mest sannsynlig kommer fra autografen. Avgjørelsene er tatt på bakgrunn av forskjellige utgangspukt og argument, og derfor er resultatene heller ikke alltid like. 

Textus Receptus (Flere utgaver og varianter fra 1516)

Den aller første trykte utgaven av den greske grunnteksten som ble publisert, ble utarbeidet av hollenderen Desiderus Erasmus og utgitt året 1516. Etter som han ikke klarte å finne et håndskrift som inneholdt hele NT, brukte han hovedsakelig to manuskripter (av den Bysantinske familie) som han sammenliknet med hverandre. For de siste versene av Johannes Åpenbaring hadde han ikke noe håndskrift i det hele tatt, noe han løste med å oversette tilbake fra den latinske Vulgate. Ganske snart var opplaget tomt, og Erasmus måtte ut med et nytt. Denne gangen fikk han rettet opp en del feil og mangler, men i hovedsak var 2. utgave nok så lik.

I tiden som fulgte var det flere som gav ut kritiske versjoner av Erasmus' tekst. Året 1551 publiserte Robert Etienne (Bedre kjent som Stefanus sml. Stephens Textus Receptus) ut den sin fjerde utgave, hvor han hadde sammenlignet 14 forskjellige håndskrifter. Enda mer oppsiktsvekkende var at for første gang ble NT publisert inndelt i vers.

Brødrene Elzevir (Sml Elzevir Textus Receptus) var de første som brukte betegnelsen Textus Receptus (Den anerkjente tekst) når de i 1633 utgav en tekst, som etter deres mening var uforandret i forhold til Erasmus´første utgave. I virkeligheten var der nok likevel noen "forbedringer". Med dette ble Textus Receptus så fastspikret at få tørte engang å påstå at den ikke var en riktig representasjon av autografene.

I 1611 utkom den meget utbredte engelske oversettelsen King James Version (KJV). For oversettelsen av NT brukte man en utgave av Textus Receptus utgitt året 1598 av Theodore Beza. Selv om oversetterne i hovedsakt fulgte denne utgavene, valgte de i noen tilfeller å basere seg på en annen variant. Året 1881 utgav Frederick Scrivener (Sml Scrivener Textus Receptus) en versjon av Bezas Textus Receptus, rettet etter KJV oversettelsen. Denne utgaven fikk tittelen: The New Testament in the Original Greek according to the Text followed in the Authorized Version, together with the Variations adopted in the Revised Version. "Bibelen Guds Ord" fra Hermon forlag blir noen ganger kalt Nork King James, fodi den bruker denne grunnteksten ved oversettelsen av NT.

Tregelles: The Greek New Testament (En utgave 1857-1879)

Sent på 1700-tallet begynte man å driste seg til å forlate Textus Receptus som en autoritet for den greske grunnteksten. Noen tekstkritikere som Karl Lachmann, Johann Jakob Griesbach og Samuel Prideaux Tregelles, gav ut kritiske utgaver av teksten. Tidligere hadde man gitt ut "rettelser" av Textus Receptus, men disse karene redigerte grunnteksten direkte fra de forskjellige håndskriftene. Dette fremgår også av tittelen Tregelles´NT: The Greek New Testament edited from Ancient Authorities, with their Various Readings in Full, and the Latin Version of Jerome, by Samuel Prideaux Tregelles, LL.D. Noe av det som gjorde Tregelles´innsats enda mer oppsiktsvekkende var at han i all hovedsak jobbet alene. Se http://www.tyndalehouse.com/tregelles/ 

Tischendorfs Novum Testamentum Graece (8 utgaver 1841-1872)

Constantine von Tischendorf var også en av de første som utfordret Textus Receptus. Tischendorf hadd en helt unik interesse for greske håndskrifter/avskrifter av det nye testamenet, og han samlet og kategoriserte en enorm mengde. Til sammens gav han ut 8 versjoner av den greske grunnteksten. Av disse er det den siste som er aller mest oppsiktsvekkende, og den som ofte forekommer i bibelprogramvare. På en reise til Sinaiklosteret i Egypt kom Tischendorf over et veldig gammelt, men meget komplett håndksrift av det nye testament. Håndskriftet har fått navnet Codex Sinaiticus og er en av de viktigste kildene til den Aleksandrinske tekstfamilien. (Se http://codexsinaiticus.org/en/) Tischendorf fikk så stor tillit til dette håndskriftet at det veier så å si mer en alle andre håndskrift i hans 8. utgave av NT (Utgitt i 3 bind 1872-1894).

Westcott & Hort: The Greek new testament according to the original greek (1881, 1896)

Brooke Westcott og Fenton Hort, to teologer fra Cambridge University, strevet med sine tekstkritiske prinsipp i nærmere tretti år før de publiserte sin grunntekst, med et uttrykkt ønske om å gjenkonstruere den opprinnelige teksten, identisk med autografene. Denne ambisjonen var antakelig vis større en det noen andre hadde tørt å hevde tidligere. For Westcott og Hort var det ikke nok å liste opp alle mulige varianter i et tekstkritisk apparat, men de forbedret og appliserte tekstkritiske prinsipp fra sine forgjengere på teksten. Den Bysantinske tekstfamilie ble vudrert som sekunder, men både den Aleksandrinske og Vestlige fikke økt prioritet.

Von Soden: Die Schriften des Neuen Testamentes in ihrer älsten erreichbaren Textgestalt hergestellt auf Grund ihrer Textgeschichte (1902-1913)

Hermann Friherrr von Soden er ikke bare kjent for sin kritsike utgave av det greske nye testamente, men en ny måte å kategorisere de overleverte håndskriftene. Med hjelp fra rundt 40 kollegaer fikk han tak i mange håndskrifter som han leste og kategoriserte etter innhold og alder. Videre gjorde han et forsøk på å ordne dem i en slags slektskapstre - ikke bare i tekstfamilier. Når han redigerte sin utgae av teksten gav han like stor vekt til de tre tekstfamiliene (som han også definerte på nytt), noe som resulterte i en tekst nærmere Textus Receptus en noen av de andre kritiske utgavene. Von Sodens utgave med innledning, kritisk tekst og apparat kom på over to tusen sider fodelt på fire bind.

Nestle-Aland Novum Testamentum Graece (flere utgaver 1989-1993)

I 1898 sammenliknet Eberhard Nestle tekstene fra Tischendorf, Westcott&Hort og Weymouth. Nestle valgte den varianten som to av de tre var enige om, og skrev den siste i en fotnote. Nestles utgave ble raskt populær og flere revisjoner utkom etter hvert. Når sønnen Erwin Nestle overtok arbeidet og publiserte den 13. utgaven ble den utgitt sammen med et omfattende tekstkritisk apparat (se nedenfor). I 1952 ble Kurt Aland med på laget som medredaktør. Han gjennomgikk det tekstkritiske apparat, utvidet og forbedret. Aland ble også med i en komité som utarbeidet en egen tekst for The United Bible Societies. Etter et par parallelle utgaver ble tekstarbeidet slått sammen. Den 26. utgaven av Nestle-Aland Novum Testamentum Graece er defor helt lik den 3. utgaven av United Bible Societies The Greek New Testament. Forskjellen mellom disse utgavene ligger i ovserksrifter som er lagt til i UBS3, og de tekstkritiske apparatene. I dag er disse utgivelsene heholdsvis i 27. og 4. utgave. Teksten er offisiellt vedtatt av United Bible Societies og av Vatikanet. Alle oversettelser som administreres av disse organene bruker denne grunnteksten. Man kan derfor kalle dette for den nye Textus Receptus.

Teksten er også kjent som bla. NA26, NA27, "Novum", UBS3, UBS4. For å nevne noen få av de ovesettelsene som bruker denne grunnteksten kan vi oppgi Bibelselskapets oversettelser fra 1978, NT05, Svensk bibel 2000, The New International Version (NIV) og The New Revised Standard Version (NRSV). I mange vers gis oversetterne imidlertid anledning til å ta egen stilling til store og små tekstvarianter.

Farstad & Hodges: The Greek New Testament according to the majority text (1982, 1985)

Thomas Nelson Publishers utgir denne utgaven av den greske grunnteksten. I innledningsordet til utgaven kommer det frem at den utgis til dels i protest mot den nye anarkjente metoden, som etter deres mening overser 80-90% av alle bevarte håndskrifter. Videre argumenterer de at den beste måten å finne frem til den autografene er å bygge en slektstavle til alle bevarte håndskrift. Dette er kun gjort i en veldig liten grad, og påvirker derfor kun en del av utgaven. Redaktørene har i stor grad basert seg på arbeidet til Von Soden (og i noen grad Tischendorf).

Apostolic Bible Polyglot (2003)

Selv om The Apostolic Bible Polyglot (ABP) utgis i noen bibelprogram som en gresk grunntekst er den i virkeligehten først og fremst en engelsk oversettelse – med grunnteksten skrevet mellom linjene. Når f.eks e-Sword og The SWORD project utgir den kun som en grunntekst, sløyfes hoveddelen av verket. Ifølge innledningen til APB har The Complutensian Polyglot bible fått stor vekt ved utarbeidelse av verkets grunntekst.

The Complutensian Polyglot Bible ble utarbeidet tidlig på 1500-tallet av brødrene Lambert. Den inneholdt hele bibelen på flere språk, deriblandt gresk. Det nye testamente sto ferdigtrykt 1514, to år før Erasmus' utgave, men ble ikke publisert før 1520.

Robinson & Pierpont: The New Testament in the Original Greek: Byzantine / Majority Textform (1991, 2005)

På mange måter er dette en tekst som ligger tett opp til Farstad & Hodges' majoritetstekst (se ovenfor) og begge har til dels basert seg på Von Sodens arbeid. Likevel er de to kritiske majoritetstekstene ikke uten forskjeller. Redaktørene Robinson og Pierpont påpeker at forskjellene er størst i Johannes Åpenbaring og i Joh 7:53-8:11. For innledningen til denne 1991-utgaven se: http://www.skypoint.com/members/waltzmn/RobPier.html

SBL (2010)

Societies of Biblical literature, i samarbeid med Logos Bible Software utgir nå denne teksten, som hovedsakelig er redigert fra fire tidligere utgivelser. Westcott&Hort brukes som utgangspunkt, som så er sammenlignet og redigert etter Tregelles, Robinson&Pierpont og en rekonstruksjon av grunnteksten til NIV (Hovedsakelig Nestle-Aland). En innledning til SBL finnes på http://www.sblgnt.com/about/introduction/

Noe om forskjellene

I innledningen til Robinson&Pierponts første utgave står det "For over four-fifths of teh New Testament, the Greek text is considered 100% certain, regardles of which texttype might be favored by any critic."  I den femtedelen av teksten som gjenstår er forskjellene mellom håndskriftene nesten alltid ubetydelige. Mange ganger dreier det seg helt enkelt om forskjellige stavelser eller rekkefølge på ordene - noe som ikke vil kunne gjengis i en oversettelse. Kun noen få plasser er forskjellene så store at de kan komme til syne i en oversettelse, og evt. skape teologiske stridigheter.

For å ta et slikt eksempel på kan vi nevne Matteus 24:36. I NT05 står det slik: "Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far" Dette står i samsvar med den Aleksandrinske teksttype. I den byzantinske tekstfamilie, derimot, mangler ordene ουδε ο υιος, som oversettes "og heller ikke Sønnen". NB88, som følger den bysantinske tradisjon (her, i hvert fall) oversetter: "Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far". Her står det ikke noe om Sønnen. Videre kan vi påpeke to andre store forskjeller mellom den Aleksandrinske og Bysantinske tekstfamilier:

Mark 16:9-20 og Joh 7:53-8:11

Begge disse avsnittene er gjengitt i de norske oversettelsene, men i Bibelselskapets utgaver markeres det i en fotnote at disse avsnittene mest sannsynlig ikke hører til autografene. I det tekstkritiske apparatet til UBS4 markeres dette på tilsvarende måte. Likevel får avsnittet stå i teksten, antakelig vis på grunn av sin sterke tradisjon. I Farstad&Hodges og i Robinson&Pierpont tas begge avsnittene med i teksten, men det noteres så vidt i de tekstkritiske apparatene at varianten forekommer hvor avsnittet utelates.

De digitale versjonene

De fleste digitale versjoner som en kan finne i de mange bibelprogrammene er mangelfulle i forhold til de trykte utgavene. Både innledning med forklaringer til de tekstkritiske prinsipp som ligger bak utgaven, og de tekstkritiske apparat mangler i mange tilfeller. Når verk som ABP også publiseres uten den engelske oversettelsen som utgjør hoveddelen av arbeidet blir den digitale utgaven enda mer mangelfull, og kanskje til og med villedende. Heldigvis er det som regel ikke så ille. For de fleste utgavene jeg har nevnt ovenfor var en ferdig redigert grunntekst målet med tekstkritikerens arbeid. Dette målet er nådd selv om "tilleggsmaterialet" mangler.

Tekstkritiske apparat

En viktig del av tilleggsstoffet til de forskjellige grunntekstene er de såkalte tekstkritiske apparatene. Disse kan enten være gitt ut som egne bind, eller som en egen bolk, ofte nederst på hver side i bibelen. Hvis en slår opp på Markus 16:9 i NT05 finner man også en fotnote som sier "Versene mangler i de eldste håndskrifter. De er kjent av enkelte kirkefedre i siste halvdel av 100-tallet e.Kr. og finnes i ynger håndskrifter. En kortere avslutning finnes i andre yngre håndskrifter....". I sin aller enkleste form er det slike kommentarer et tekstkritisk apparat inneholder. Noen apparat, som f.eks apparatet i SBL viser hvordan den aktuelle utgaven er forskjellig fra noen andre viktige utgaver. Her settes teksten i doble klammer, som betyr at den egentlig ikke hører til autografen men gjengis allikevel, og i det tekstkritiske apparatet vises det at Tregelles og Robinson&Pierpont inkluderer teksten som autentisk. I Nestle-Aland, som har det mest utfyllende apparatet, kan man se hva de forskjellige håndskriftene "mener om saken".

Morfologidatabaser

I de fleste bibelprogram er grunntekstene (i hvert fall noen utgaver) markert opp mot en morfologidatabase. Flere personer har tatt på seg arbeidet med å bestemme de grammatiske formene til hvert ord i en gitt grunntekst. Til noen av bibelprogrammene har man skaffet en egen komité til å gjøre dette, i ander har man basert dette på tidligere utgitt verk. Som eksempel på et slikt verk kan vi nevne Fribergs analyttiske greske NT: http://amzn.to/gjtUop. Dette verket inneholder teksten fra NA27 og en morfologikode under hvert ord som viser dets grammatiske form. En slik database kan være til en enorm hjelp for den som studerer nytestamentlig gresk - men må som alt annet brukes med måte.

Hvis vi tar et eksempel på en gresk grunntekst som støttes av en morfologidatabase kan vi se på programmet e-Sword og modulen GNT-TR+ (Greek New Testament - Textus Receptus +[morphology]). Tredje ordet i Joh 3:16 er ηγαπεσεν. Bak ordet står det to koder: G25 og V-AAI-3S. Koden G25 er en såkalt Strongs-kode og kommer fra et system som amerikaneren James Strong for over 120 år siden. Tallsystemet er utarbeidet av flere grunner, bl.a. for å gjøre det enklere å slå opp i et gresk leksikon for mennesker om ikke mestrer grunnspråket. (Det i seg selv kan føre til en hel jungel av forskjellige resultat). G25 viser altså til roten αγαπαω = å elske (Fra Agape). Den andre koden viser ordets gramatiske Form Verb-Aorist,aktiv,indikativ-3.person,entall.

Til slutt

Dette bloginnlegget er blitt noe lengre en jeg først hadde tenkt meg, så antakelig vis er det best å oppsummere litt mot slutten. Det finnes en stor mengde trykte versjoner av den greske grunnteksten. Den første som ble publsiert var Erasmus utgave 1516, og enda i dag kommer det stadig fler. Selv om forskjellene mellom de ulike utgavene ofte er små, finnes det også noen betydelige. Dette kommer både av at man ikke alltid har hatt like mange håndskrifter tilgjengelige, og at man har forskjellige holdninger til hvordan forskjellene mellom håndskriftene skal tolkes.

Mange av disse forskjellige trykte utgavene er nå omgjort til digital form, og kan lastes ned til ulike bibelprogram. Hvis en kun trenger teksten til å lære seg det greske språk, spiller det i grunn liten rolle hvilken tekst man velger. Men, sjelden er det så enkelt, og man gjør uventede oppdagelser etter hvert som man jobber med grunnteksten. Jeg vil anbefale dem som skal studere gresk å ta seg tid til å studere bakgrunnen til de forskjellige utgavene, før de velger den de skal jobbe med.

Cactus V5

17. januar 2011 - Av:Sakarias Ingolfsson

Apparatet heter "Cactus wireless flash transceiver V5". Tidligere har Cactus lansert to forskjellige utgaver av produktet, markert med endelsen V2 og V4. Selv har jeg brukt Cactus V4 i halvt annet år med gode resultat. Spørsmålet er kanskje hvordan er V5 forskjellig fra V4 og er det bedre? 

Kombidesign

Cactus V4 besto av to forskjellige enheter: sender og mottaker. Senderen ble festet i blitsskoen på kamera og så til å sende et radiosignal til mottakeren, eller evt. mottakerne (Jeg har 3 stykk). Mottakeren sendte så signalet vidre til blitsenheten, enten via kabel eller egen blitssko. Den nye V5 har derimot en kombidesign. Alle enheter er i utgangspunktet like, og via en bryter på den ene siden av appartatet stilles det inn til å være enten sender eller mottaker. Denne forandringen fører med seg en del praktiske gevinster, og et par utfordringer:

Noen utfordringer

Hvis vi tar utfordringene først er bryteren litt tricky. Den har tre stillinger: TX (sender), OFF og RX (mottaker). Det er lett å ta den litt for langt når man skal slå av apparatet, og dermed står det på og trekker strøm fra batteriet. Det har jeg faktisk vært ute for allerede. For det andre er appartet større, og tar mer plass i kamerabaggen. For det tredje fører komidesignen til at man måtte flytte festet til lysstativ. Det er så enkelt som at slik det fungerer nå kan apparatet ikke festes til lysstativ på normal måte. På bildene nedenfor kan du se forskjellen på hvordan V4 og V5 festes til lysstativ. På V4 går gjengene rett opp i foten på senderen, og derfor er det god plass til å feste apparatet. På V4 kommer foten i veien for bolten som festebolten.

Mange fordeler

Fordelene med den nye kombidesignen er også mange, og spørsmålet er om de veier opp for utfordringene. I og med at alle enhetene er like, trenger man ikke å ha to typer backupenheter, men det holder med en. Til motsetning kan jeg nevne at mitt sett av Cactus V4 består av en sender og tre mottakere. Alstå har jeg backupenhet kun dersom en mottaker skulle bli skadet, og ikke dersom senderen skulle bli det.

Den nye designen er noe sterkere en den gamle, og kanskje mindre sjanse for at den skulle bli skadet. V4 senderen hadde en vendbar antenne, som kunne hjelpe til å få bedre kontakt med mottakeren. På den andre siden er det alt for lett å knekke den av, og det har jeg allerede gjort to ganger. V5 opererer på en annen frekvens og har ikke behov for en slik antenne, og dermed er senderen også mer robust.

Batteriløsningen er også til en stor grad forbedret. V4 var designet slik at apparatene skulle være så små som mulig. For å oppnå dette var sendern utstyrt med et spesielt 12V batteri, som det kun er mulig å få tak i på spesialforretning. Mottakerne på V4 bruker derimot AAA batteri, noe som ble regnet som en av de store fordelene når disse ble lansert. Der var det imidlertid batterilokket som er problemet, og satt så løst at det falt av hele tiden. V5 løser begge problemene. Som allerede nevnt er begge enhetene like, og bruker derfor like batteri. Nå sitter disse AAA batteriene i en skuff som kan trekkes helt ut, og som sitter trygt når den er lukket.

Nye spesifikasjoner og funksjoner

Spesifikasjonene til V5 er også noe oppdatert i forhold til V4. Helt umiddelbart er rekkevidden det mest oppsiktsvekkende. Fra V4s 30m skal V5 nå rekke opp til 100m. Det finnes knapt noen situasjon hvor en kan trenge lenger rekkevidde en dette, og selv med flere forstyrrelsesmoment har jeg ikke vært ute for problem med dekningen. Jeg har ikke gjort noen store tester, men flere andre har gjort det. En testbruker av produktet gjorde et forsøk der han også gjorde tilsvarende tester med proffproduktet PocketWizard plus II. Cactus V5 matchet eller overgikk i alle testene til denne brukeren, til tross for at PW utgir en distanse på nærmere en halv kilometer.

Med kombidesignen har apparatet som bukes som sender en ledig blitssko, som kompanserer for den som senderen opptar. Dette betyr at i tillegg til blistene man stiller opp rundt omkring, kan man også ha en blits på toppen av kameraet. Altså ingen behov for kreative løsninger ala dette: http://www.youtube.com/watch?v=UIzzIOXzrDw (Se fra 4:24). Kursen som kåples til kamera er også adskilt fra kursen som kåples til blitsen, så lenge bryteren står på TX (sender). Dette er viktig dersom du har blits med høy spenning i blitsfoten. Det er imidlertid viktig å være sikker på at bryteren står i riktig leie, for dersom den slås over på RX (mottaker) blir kursene forenet, noe som kan skade blitsskoen på kamera.

Enda en nyhet som jeg synes er veldig spennende er at med hjelp av en spesiell kabel kan V5 også brukes som fjernkontroll til kamera. Jeg har allerede en IR-fjernkontroll som har en rekkevidde på ca 3m foran kamera. Det virker nesten ikke bak kamera. Selv om det ikke ofte er behov for en så kraftig fjernkontroll, finnes det virkelig slike tilfeller. Som eksempel kan man sette opp et kamera bak alteret i et bryllup og kåple til en V5. Så kan fotografen sitte på bakerste benk og ta bilder med fjernkontrollen.

Det er flere nyheter som jeg ikke har hatt anledning til å teste, men som jeg kan nevne. V5 skal kunne synkronisere blits til en lukkertid på 1/1000s. Mitt kamera støtter ikke kortere lukkertid en 1/500s, og de fleste proffkamera støtter faktisk ikke kortere lukkertid en 1/200-1/250s. Så, selv om apparatet støtter så kort lukkertid er vil det neppe komme til bruk med det første. V5 er også utstyrt med en ny og visstnok eksklusiv, automatisk finjustering av radiofrekvensen. Jeg har aldri hatt problem med frekvensen på V4, og ser derfor ingen forskjell ved byttet til V5. Til slutt har V5, slik som også V4, 16 frekvenskanaler å velge mellom. Dette kan komme til god bruk når man bruker apparatene i nærheten av andre fotografer med tilsvarende løsning. På V4 besto kanalvelgeren av fire av/på brtyere. Kombinasjonen av disse utgjorde hvilken kanal som ble valgt. På V5 er dette forenklet til et vendbart hjul.

En annen nyhet ved kanalvelgeren er at dersom man stiller senderen på kanal 1, vil den ikke bare utløse mottakere på kanal 1, men også på kanal 2, 3 og 4. Dette kan høres ut som en snodig funksjon, men er i virkeligheten en ny og spennende egenskap. Den kan komme til nytte dersom man setter opp mange blitser, og kan gruppere dem, f.eks i to grupper. Da stiller man den ene gruppen på kanal 2 og den andre på kanal 3. For å bruke kun blisene i den ene gruppen stiller man senderen enten på kanal 2 eller kanal 3. Vil man utløse blistene i begge gruppene stiller man da senderen på kanal 1.

Konklusjon

Cactus V5 har mange nye og spennende funksjoner som overgår siste produkt fra samme selskap, nemlig Cactus V4. Selv har jeg brukt det tidligere produktet i lang tid og vært svært fornøgd. De få anmerkningene jeg har hatt til V4 er blitt møtt i V5, i tillegg til flere nye funksjoner som jeg nok aldri hadde kommet til å tenke på selv. I de fleste tilfeller fungerer V4 imidlertid fortsatt veldig bra, og jeg ser ikke grunn nok til å oppgradere dem ennå. Hadde jeg derimot vært i den situasjon at jeg skulle kjøpe blitsutløsere for første gang ville jeg uten tvil valgt V5 over V4, til tross for at de er omlag 50% dyrere. Et sett med 2 stk V5 koster under 400 norske kroner, så de er fortsatt veldig rimelige. Til sammenlikning koster PocketWizards Plus II (de som jeg nevnte lenger opp) over 2000 norske kroner for paret.