Gullkalven

21. november 2011 -

Det er viktig å aktualisere Bibelens budskap for den tiden vi lever i, og fortellingen om gullkalven har jeg hørt aktualisert mange ganger. Som regel dreier det seg om å ikke la verdslige ting ta over livet og bli viktigere en forholdet til Gud. Ofte nevner man TV og annen underholdning i denne sammenhengen. Men jeg tror også det er viktig å spørre: Hvorfor laget de kalven?

Jeg er nemlig ikke overbevist om at de tenkte å lage en ny gud. Jeg tror kanskje de heller ønsket å fange Gud i en statue, på samme måte som ånden i Aladdins lampe. En gullkalv var noe visuelt, noe materielt som de kunne vise frem og ta med seg hvor de ville. Gullkalven var faktisk noe de kunne kontrollere og bestemme over.

Når kalven var ferdig laget ropte folket: «Dette er din gud, Israel, han som førte deg oppfra Egypt!» hvorpå Aron bygde et alter der de bar frem brennoffer og måltidsoffer. Spesielt merkelig er det at Aron sier «I morgen er det høytid for Herren.». Ordet Herren, med stor H, er den norske oversettelsen av ordet JHVH (Jehova/Jahve). De brukte til og med Guds navn om denne kalven, og tilbedelsen som skulle følge minner om måten som er beskrevet bare noen kapitler tidligere. Jeg tror ikke israelittene prøvde å lage en ny gud, men å «snu på hierarkiet». De hadde ikke lenger Gud som sin Herre, men nå var de blitt herre for sin Gud.

Dette er slettest ikke uvanlig i dag. Jeg tror det er lett å gjøre, og jeg tror mange ønsker å fange Gud inn i en idé eller uttrykk. En setning som «Gud er kjærlighet» kan lett brukes slik, når man har en avgrenset idé om hva kjærlighet er og hvordan den kan og skal fremstå. Les 2 Mosebok 32, 26-28. Det er lett å bli opprørt over Gudsbildet i GT, og det kan være vanskelig å forstå. Det kan være mye lettere å pakke Gud inn i sin egen gullkalv enn å akseptere de vanskelige bildene som Bibelen maler av Gud.

Kjerubene og billedforbudet?

22. oktober 2011 -

En liten tanke angående billedforbudet i 2. Mosebok 20 og beskrivelsen av tabernakelet i kap 25 og 26:Teltdukene skulle veves i kunstvevning med kjeruber på, lysestaken skulle ha former av mandelblomster og selv paktkisten skulle ha to kjeruber, formet i gull, oppe på lokket. Jeg har ofte følt at disse beskrivelsene står i konflikt med billedforbudet.

I 2. Mosebok 20:4-6 står det: "Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden.   Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, HERREN din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg,   men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud."

Kanskje det er rettere å si at beksrivelsen av tabernakelet tydeliggjør billedforbudet med å implisitt si hva det ikke er. Eller kanskje har jeg aldri lest billedforbudet skikkelig. Forklaringen som følger, med både trussel og løfte oppsummerer det i to begrep: "hater meg" og "elsker meg og holder mine bud". Jeg tror ikke billedforbudet kan ses uten sammenheng med det første bud "du skal ikke ha andre guder enn meg." Det var også hensikten med tabernakelet.

Tabernakelet

20. oktober 2011 -

Det finnes noen som har forsøkt å bygge en kopi av tabernakelet slik det står beskrevet i GT, men mye viser seg å være vanskelig å få til. En israelsk miljardær brukte femten år og en formue på et slikt prosjekt uten å få til alle detaljer. Spørsmålet var om dette utelukker at tabernakelet var virkelig. Mange har trukket den konklusjonen, og argumenterer at tabernakelet var et påfunn basert på det ettereksilske tempelet.

Jeg har alltid syns det er merkelig hvor lett folk har for å tro på alle mulige bortforklaringer av det som står i Bibelen, uansett hvor simple de er. Jeg fatter ikke hvorfor man alltid må ha kontrollkilder og alt mulig rart for å kunne mene at Bibelen er pålitlig, men i dette tilfellet finnes det ivhertfall to viktige utenombibelske kilder som viser at telthelligdom ikke var ukjent i tiden. Den ene er fra Egypt og den andre fra bysamfunnet Mari i Mesopotamia.

Jeg legger ved en kopi av oppgaven min, om det skulle være interessant for noen. Når jeg skrev den foregikk alt i klassen min på engelsk, som forklarer hvorfor jeg ikke skrev den på norsk.

Fokus på Moses

15. september 2011 - Av:Sakki

I min islandske Bibel er 2 Mos 15:22-18:27 uthevet som et eget avsnitt, under overskriften "Israelsfolkets ørkenvandring". Her er det egentlig mye å snakke om, og å legge merke til, og det er fire poeng som jeg har lyst til å fremheve

I forskriften om manna, brødet fra himmelen, står det at folket kun hadde lov til å samle det de trengte den dagen. Dette kunne ha skapt et problem for israelittene på den syvende dagen, nemlig sabbaten. Da skulle de jo ikke gjøre noen ting, men holde seg heime og hvile hele den dagen. Derfor er det så flott å lese vers nr 29. Først av alt har Herren gitt sabbaten. Det er ikke en vanskelig pålegg fra den øverste, men en gave. Det var nok arbeid som måtte gjøres alle de andre dagene, som lett kunne slite et menneske ut. Det var en hviledag. At den var påbudt betydde ikke annet enn at alle skulle få rett til å nyte den. Ingen mennesklige ordninger skulle få ta den vekk fra den svake. Nettopp derfor så også Herren til at de som samlet manne heller ikke skulle måtte jobbe på sabbaten. De kunne samle dobbelt dagen før, og tilberede den til sabbaten. Med andre ord så Herren folket for en hviledag, og så til at folket også brukte den. Han vet hva som er best for oss.

Kongen Amalek kom med sin hær og angrep israelittene. Man skulle kanskje tenke at dette ikke skulle vært noe problem for et folk som hadde Herrens beskyttelse, men de måtte faktisk likevel kjempe – ikke bare på kampmarken, men også i Bønn. Her er noe spesiellt spennende. Moses bad for dem med oppløftede armer, og så lenge han orket å holde hendene oppe hadde Israel overtaket. Jeg lurer av og til hvorfra vi har vår tradisjon med å folde hendene og bøye hodet ned mot gulvet. Såvidt jeg vet står det ikke noe om å folde hendene i Biblen, dvs. annet enn dette: "... Bare en liten blund! Bare folde hendene litt for å hvile! Så kommer armoden(fattigdommen) over deg..."(ordspr 6:10f, gjentatt i 24:33f) Ikke akkurat oppmuntrende ord. Men her er det et godt eksempel på en som ber med oppløftede hender. Jeg tror kanskje man kan si at om det er makt i de foldede hender, så er det "stormakt" i de løftede hender ;-)

Jetro, svigerfar til Moses, kom for å besøke ham i ørkenen. Etter å ha hatt en hyggelig ettermiddag sammen, hvor de snakket og hvor Jetro ofret til Herren, satte de seg ned for å spise for Guds åsyn. Hva betyr det egentlig? Jeg forstår det ikke helt, men det gir en varm følelse å lese dette. Det er noe ved nettopp dette fellesskapet som virker så sunt og godt. Det inkluderte ikke bare mennesker som hadde måltid sammen, men også Herren.  (Se 17:12)

Jetro gav Moses noen gode råd om hvordan han kunne gjøre sin hverdag enklere. Selv Moses hadde tydeligvis for vanskelig med å si nei, og han tok på seg en masse arbeid som han egentlig kunne delegere videre. "Du må jo bli alt for trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene." Tenk at til og med Moses måtte erkjenne at han trengte hjelp fra sine medmennesker. Og det er også tydelig at det ikke var Herren som hadde pålagt Moses til å gjøre alt dette. Jetro avslutter sine råd med å si: "Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det..." Det skulle altså avklares med Herren før Moses foretok seg noe. Verset som følger bekrefter at Herren ikke ville at Moses skulle bli overarbeidet. Jeg tror Herren sendte Jetro til Moses. Moes var profet til folket, og her ble Jetro profet til Moses. Er ikke det flott?

Moses omvendelse?

02. september 2011 - Av:Sakki

Sist skrev jeg litt om Moses bakgrunn slik jeg har forstått den. 2 Mosebok forteller så om en overgang til en litt annen person. Jeg våger å påstå at man kalle denne overgangen for en omvendelse. Kanskje man må se alt dette i sammenheng. Moses hadde nemlig en egyptisk oppvekst og det virker som at møtet med sine egne landsmenn har dukket opp litt spontant når han var 40 år. Etter å ha drept en Egypter flyktet han ut i ørkenen, hvor han så bodde nye 40 år.

Møtet med Herren var svært preget av motstand fra Moses side, og utallige unnskyldninger. Moses hadde ikke lyst, han hadde det vel egentlig ganske bra der han bodde. Han gjetet sauer, giftet seg med en lokal kvinne og fikk barn. Etter hele 40 år var det sikkert ikke mye igjen av hjemlengsel. Det at sønnen til Moses ikke hadde blitt omskjært (4:25) vitner vel om at de ikke levde på jødisk vis. Likevel var det denne Moses som gud kalte til sin profet. Moses var egypter, og det er ikke godt å si hva Sippora var.

Om jeg har lest 4:24-26 før så har jeg aldri lagt spesielt merke til det. Det kom som en overraskelse og jeg har fortsatt problem med å forstå det. Var det Moses eller hans førstefødte som ble truet? Hva mener Sippora med blodbrudgom? Det er vanskelige spørsmål, og jeg har faktisk lest litt om de. Det er nok ikke så viktig om det var Moses eller hans førstefødte som ble truet, men grunnen: nemlig at den førstefødte ikke var omskjært. Sipporas reaksjon tror jeg vitner om at hun ikke likte det, men gjorde dette av nød. Nesten litt som: "Så bra var det å gifte meg med deg, din tossk". Herren gjorde store krav til Moses, og krevde at hele familien hans var en del av pakten.

Men selv etter dette, og kanskje litt på grunn av dette, hadde Moses fortsatt motforestillinger. Han maser om at han ikke er flink nok å snakke og vil heller at Herren velger noen annen. Det er egentlig oppmuntrende, for jeg kjenner meg godt igjen i Moses' motforestillinger (uten videre sammenlikning). Herren gir ikke opp, for han kjenner det store bildet.

Moses

31. august 2011 - Av:Sakki

Jeg har finnet ut at det er enklere for meg å skrive om det jeg leste i går enn det jeg leste i dag. Dagen er nokså hektisk for tiden og jeg får ofte ikke god tid til å lese før ut på kvelden. Å få noen øyeblikk til å skrive bloggen er egentlig noe enklere. Dessuten er det greit å bruke tiden på å la tankene surre i hodet.

I går leste jeg det siste kapittelet i 1 Mosebok og de første tre i den andre.

Jeg har lest historien om Moses flere ganger nå, og ofte opplever jeg å finne en ny vinkel. Noen ganger kjennes det nesten litt flaut å ha oversett noe som kanskje er viktig. Denne gangen hadde jeg en slik oppdagelse. Som kjent var det Faraos datter som fant kurven i sivet og reddet Moses fra å bli drept, slik henns far hadde befalt. Dette kan jo ha provosert pappa Farao, men da har han vel ikke klart å si nei til datra. Også som kjent var det Moses egentlige mor som ble betalt for å amme ham så lenge det var behov for det. Men så kommer det jeg ikke hadde oppdaget: Faraos datter tok han til sin egen sønn (2:10), kanskje hun til og med adopterte ham. Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg, men dette hadde likevel ikke nådd frem.

Men kanskje jeg ikke har hatt helt feil likevel, eller? Men hva slags liv hadde han egentlig? I syvende kapittel av apostelgjerningene gjenforteller Stefanus noe av Moses' historie. Her kommer det frem at oppdragelsen som hans fostermor gav ham innebar opplæring i all egyptisk visdom. Videre kommer det frem at han ble hele førte år før han fikk lyst å se sine egne - israelittene. Kanskje var det en tid da han levde et egyptisk liv og kanskje ikke engang visste hvor han kom fra? Eller kanskje var farao ikke fornøyd med denne hebraiske barnebarnet? Da har han sikkert brukt enhver anledning for å minne ham på hvor han kom ifra. Så har de vel vært som en gave ovenfra når Moses drepte en egypter: Nå kunne farao feie ham ut av sin slekt. På andre siden kan det jo ha vært motsatt. Kanskje hadde han et godt forhold til Farao inntil han oppdaget hvem han var.

Dette en interessant å fundere på, men det blir selvfølgelig ikke annet en spekulasjoner. Uansett tok livet til Moses en helt ny vendning etter møtet med sine landsmenn.

Herren lot det lykkes

28. august 2011 - Av:Sakki

Josefs brødre fanget ham og kastet ham i en hule. Etter en tid kom det noen Ismaelitter forbi. Disse var etterkommere av Ismael, bror til Josefs farfar. Altså nok så nære slekt. Brødrene solgte Josef til ismaelittene, som så førte ham til mannen Potifar i Egypt. Jeg synes det er litt merkelig at noe av det første som sies om Josefs tid i Egypt er at Herren var med ham, så alt lyktes ham. Likevel gikk det ikke lang tid før Josef ble kastet i fengsel... og fortsatt var Herren med ham. Han vant veljvilje hos den øverste fangevokteren i fengselet og alt det han gjorde lyktes for ham. Det er ikke tvil om at Josef ønsket frihet (40:14f), men likevel fastholdes det at Herren var med ham i fengselet.

Jeg tror at jeg hadde hatt problem med å se at Herren var med meg dersom jeg hadde vært i Josefs situasjon. Først forrådt av sine egne brødre, så solgt som slave til et fremmend land og til slutt kastet i fengsel.

Mange år senere, etter at Josef var blitt landets viktigste mann, og hadde fått seg til å tilgi brødrene sine, ble det klart at han så seg selv som en del av en større plan. Herren sto bak alt som skjedde. (45:8) Etter alt det Josef hadde gått igjennom viste han fortsatt trofasthet til Herren. Ja, han hadde problem med å tilgi brødrene sine, men det viser jo også det jeg har skrevet om de siste gangene. De var mennesklige.

Hva B365 allerede betyr for meg.

25. august 2011 - Av:Sakki

I går kveld leste jeg til og med kapittel 36 i 1. Mosebok. Senere i kveld tenker jeg å lese frem til og med kapittel 40. På de to ukene jeg har holdt på med dette har jeg lest om skapelsen, syndefallet, de første menneskene, utvelgelsen av Abraham og hans ætt, om Isak og nå om Jakob og Esau. I dagens avsnitt skal det fortsette med Josef og hans brødre. Jeg har ikke alltid følt at det har vært enkelt å si noe om det jeg har lest, og jeg har faktisk bare blogget på 10 av 15 dager.

Dermed har jeg ikke sagt at det ikke betyr noe for meg. Å lese om disse menneskene og deres liv gir meg en følelse av gjenkjennelse. Jeg har aldri før opplevd de så mennesklige som jeg gjør nå. Gud valgte ikke noen supermennesker som aldri gjorde noe galt. Nei! Han valgte vanlige mennesker, som kanskje ikke var så ulike meg. Alle hadde sine problem og tvil, alle gjorde gale ting, men Herren var fortsatt med dem. Løftet sto like sterkt.

Jeg kjenner også at jeg kommer nærmere Herren ved å lese hans ord. Jeg blir opptatt med ulike spørsmål, som jeg ikke er opptatt med når Bibelen får ligge urørt på nattbordet. Ordene "Å høre Herren til" er blitt sterkere enn før. Jeg vil være på lag med Herren, jeg vil høre ham til. Jeg ber om styrke og visdom til å følge hans veier og gå på hans stier. Det er ofte så vanskelig å vite hva som er rett, men kanskje kommer det å bli lettere nå.

Pris Herren for han er god.

Rakel og Lea (1 Mosebok 29:31-30:24)

22. august 2011 - Av:Sakki

Det er fasinerende å lese fortellingen om hvordan Josef fikk sine barn med Rakel og Lea. Jeg opplever ikke det som en fortelling preget av kjærlighet – selv om det riktignok handler om ønsket etter å bli elsket. Det var ikke bra at Jakob hadde flere koner, særlig ikke de to søstrene. Tenk at de kjempet mot hverandre om hvem kunne få flest barn og dermed vinne kjærligheten til sin man. Og likevel hadde ingen av dem noe imot å gi ham sine tjenere som enda to nye koner.

Isak og Rebekka (1 Mosebok 22-24)

18. august 2011 - Av:Sakki

Jeg synes det er en flott fortelling om hvordan Isak og Rebekka møtte hverandre, selv om den har en del fremmende element. Den har bare så mye flott som leder frem til øyeblikket når de først treffer hverandre:

En døende fars omsorg for sin sønn, en tjeners trofasthet til sin husbond, Herrens ledelse, slektens glede over tjenerens ord, og en blivende hustrus håp og forventnig. Til slutt når de møter hverandre får man også lese om den blivende brudgommens undring og glede. Han ble glad i sin kone, og hun ble en trøst for ham i sorgen etter sin mor.

Ikke minst er hele fortellingen preget av at de tror på hverandre. Tjeneren tror på det Abraham forteller ham, og Rebekka og slekten henens tror på det tjeneren forteller dem. Det virker ikke som at noen har tvil eller baktanker.

Fargerike typer (1 Mosebok 19-21)

17. august 2011 - Av:Sakki

Abraham og Lot er to fargerike typer. Det er vanskelig å forstå tankene deres.

Når Abraham og Lot skiller veier får Lot lov å velge hvilken vei han går. Han ser seg rundt og velger et flott fruktbart område med masse vann for dyrene. (kap 13). Så går det ikke lang tid før han har flyttet inn i byen Sodoma som lå der i nærheten. Når man har fått inntrykk av at han tenker litt mye på seg selv, viser han vilje til gjestfrihet mot de to englene som besøkte Sodoma. Når så sodomittene kommer med sine uforsvarlige krav tilbyr han å gi dem døtrene sine - som alt var forlovet! Jeg forstår hverken opp eller ned i den karen.

Abraham virker litt mer stabil, men også han overrasker. Han er jo tydeligvis den som følger Herren og hans ord. Han er den som tror på Herrens løfter. Likevel følger han sin kones råd om å ta trellkvinnen Hagar som andre kone. Og til tross for løftene om Guds velsignelse er han redd for alle han møter, og ber Sara om å fortelle at de er søsken, og skjule at de er gift. På denne måten har han lurer han både Egypterkongen og Abimelek til å gi seg store rikdommer.

Jeg skal ikke være for sikker, men jeg tror kanskje jeg har en idé om hvordan Abraham tenker. Jeg ofte at jeg kan stole på Herren, men samtidig ha en frykt for mennesker. Dette kan gjelde flere ting, men for eksempel kan jeg nevne å bekjenne synder. Jeg opplever at det kan være enkelt å bekjenne for Herren i bønn og be om tilgivelse, men samtidig svært vanskelig å bekjenne for medmennesker. Kanskje fordi jeg vet at Herren ser meg slik jeg er og elsker meg likevel, men jeg er redd for at hvis visse ting som bor inne i meg blir kjent vil mine medmennesker forkaste meg. Dette er ikke det samme som det Abraham opplevde, men kanskje i samme kategori. Abraham kjente Guds løfter, men opplevde likevel mennesker med stor makt som truende.

Pakter (1 Mosebok 16-18)

16. august 2011 - Av:Sakki

Abraham har tidligere mottatt løfter og pakter fra Herren (12:2-3, 12:7, 13:14-17, 15:1-19), og i kapittel 15 blir en slik pakt forseglet fra Herrens side. Nå er det Abrahams tur å motta paktens tegn på sin egen kropp. Omskjærelsen blir utført for første gang når Abraham er 99 år og sønnen Ismael er 13. Isak er ikke engang født ennå.

Ofte forveksler jeg ordene Pakten og Moseloven. Det er her pakten mellom Herren og Abraham blir forseglet. Mose og loven kom ikke før flere hundre år senere. Herren gir Abraham løftet om mange etterkommere og om Kanaan-landet. Abraham på sin side, og allt hans folk, inngår pakten ved omskjærelse. Dette skal gå fra slekt til slekt, i neste ledd ved sønnen Isak (som ennå ikke er født). Mer står det ikke om pakten her. Litt senere står det at Abraham ble utvalgt for å pålegge sine etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig, men etter å ha tenkt på det tror jeg heller ikke dette viser til Moseloven. 

Jeg kommer å måtte tenke mer på dette. Jeg tror at pakten her er basert på et løfte, Abrahamsløftet. Moseloven er ennå ikke tilstede. Den krever likevel en gjensidighet, som så kommer å vise seg å mangle rotfeste i Abrahams slekt.

Abrahams historie begynner (1 Mosebok 11-15)

15. august 2011 - Av:Sakki

Gud lover å gi Abraham landet som senere ble kalt Israel, og Abraham reiser rundt og ser på landet. Nevøen Lot følger etter ham. Det må ha vært fint å ha en onkel som Abraham.

Det er rart at det går an å lese tekster som denne og ikke få med seg noe av det man leser. Det virker det som at jeg har gjort tidligere. Jeg har ihvertfall ikke fått med meg at Lot ble bortført som krigsfange når kongen Kedor-Laomer herjet på Sodoma, Gomorra og tre andre allierte byer. Når Abraham fikk greie på at nevøen var bortført for han straks for å møte denne kongen. Abraham seiret over Kedor-Laomer og fikk frigjort sin nevø. Han tok også med seg alt krigsbyttet til Kedor-Laomer.

Jeg er litt imponert over hvordan han så behandlet byttet. I stedet for å ta det selv gav han det tilbake til kongen av Sodoma. Begrunnelsen overrasker meg kanskje enda mer: Abraham ville ikke at han senere kunne si at han hadde gjort Abraham rik. Var det ikke slik at Abraham ble rik av å lure Egypterkongen? På dette tidspunkt visste vel ikke Abraham at Sodoma kom til med å bli ødelagt, så det skulle vel ikke vært noen forskjell på rikdom fra Sodoma og Egypt?

Urhistorien snevres inn i fedrehistorien (1 Mos 10-11)

14. august 2011 - Av:Sakki

Det er litt nytt for meg å lese en ættetavle i Bibelen og faktisk oppleve at den gir en mening. Tidligere har jeg opplevd at det er en oppramsing av forskjellige navn, uten at jeg har forstått målet med det. Selv om flertallet av navnene fortsatt er fremmend for meg, er det noen som er kjente. Ættetavlen i kapittel 10 bekrefter for meg at alle mennesker stammer fra Adam, via Noah. Her er noen tanker:

• Kaanan var sønn til Kam. Han og hans etterkommere la under seg landet som senere ble Israel.
• Filisterne er etterkommere av Misrajim, sønn til Kam
• Flere byer og bystater som senere nevnes i Bibelen kan ha en opprinnelse i navn som nevnes her, f.eks Sidon og Aram. Jeg lurer spesielt på om Gomorra kan ha en tilknytning til Gomer, Jafets sønn???

Ættetavlen i kapittel 11, vers 10-26, drar en linje fra Sem til Tarah. Det virker som denne ættetavlen markerer slutten på urhistorien og samtidig snevrer blikket inn mot en bestemt person, nemlig Abraham. Jeg lurer på om den synkende alderen fra generasjon til generasjon sier noe om at her var den første tiden ("innkjøringsperioden") over. Menneskene hadde levd på jorden i mange generasjoner og dannet et grunnlag for å videreføre sin slekt. Det var ikke lenger behov for "unntakstilstander". Jeg kjenner meg ikke sikker på dette, men det er værdt tanken.

Før og etter flommen (1 Mos 7-9)

12. august 2011 - Av:Sakki

I 1 Mos 6: forteller Gud Noa «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden!» Videre står det om hvordan Noa bygget arken, hvordan Herren våket over den under flommen og hvordan vannet til slutt trakk seg unna. Etter flommen sier Gud igjen «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av.»

Jeg har av og til tenkt for meg selv «hva ble egentlig annerledes etter syndefloden?» Menneskene fortsatte jo med sin ondskap slik som før, det blir vi jo daglig vitne til den dag i dag. Her er noen ting jeg merker ble annerledes etter syndefallet:

• Menneskets levetid ble drastisk forkortet (6:3)
• Dyrene ble gitt mennesket til føde (9:3)
• Dyrene skulle kjenne frykt og redsel for mennesket (9:2)
• Gud gjorde en pakt om at han aldri mer skulle utrydde jorden på denne måten igjen (9:12)
• Gud satte regnbuen i skyene (9:13)

Ondskapen ble ikke borte etter flommen. Som et eksempel står det hvordan det  gikk med Noa etter flommen. Ganske snart begynte han å lage vin, og drakk seg fra sans og samling. Så forbannet han sin egen sønn for han så ham mens han var ruset. Men selv om ondskapen ikke ble borte tror jeg Gud la en begrensning på den, som ikke var tilstede før flommen.

Jeg tror flommen har en direkte sammenheng med det Gud sier i 6:3. Kanskje var det nettopp her ordene «Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene» gikk i oppfyllelse.

Gamle mennesker (1 Mosebok 4-6)

11. august 2011 - Av:Sakki

I kapittel 5 i 1. Mosebok står en ættetavle som ofte har vekket oppsikt for aldern på de menneskene den teller opp. Adam ble 930 år, Set ble 912 år, Jared ble 962 år og så videre. Jeg har ofte hørt folk prøve å bortforklare disse tallene, for de kan jo bare ikke stemme! Noen sier at man regnet årene på en annen måte når dette ble skrevet, så dette dreier seg om måneder, og ikke år. Adam ble altså ikke 930 år, men 77 år. For å være konsekvent må man da også notere at han fikk sønnen Set (Sin tredje sønn) da han var nesten 11 år.

I alle disse regnestykkene synes jeg det er merkelig at man unngår kapittel 6, vers 3: Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år. Skal man da fortsette med regnestykket ovenfor blir det 10 år. Det merkeligste i alt dette (hvis vi hopper litt lenger frem i 1  Mosebok) er ættetavlen i 11:10-26. Når Gud sa dette var det ikke slik at alle over 120 døde på flekken. Alderen gikk gradvis nedover fra generasjon til generasjon.

Jeg lurer på om dette var en del av selve skapelsen. Jeg tenker meg at skapelsen fortsatt var inne i en slags innkjøringsfase – i mangel av bedre ord. Det var nødvendig å leve lenge til å kunne følge Guds bud om å oppfylle jorden.

Den første dag (1 Mos 1-3)

10. august 2011 - Av:Sakki

De første tre kapitlene i Bibelen forteller om verdens skapelse, menneskets tilblivelse og syndefallet. Selv om det finnes mye å ta av i Bibelen, er det som regel nettopp dette lille avsnittet som blir objekt for diskusjonen om tro og vitenskap, og særlig skapelsesberettelsen. Men hvorfor? Jeg kan ikke se at utfallet av diskusjonen påvirker det faktum at Gud skapte verden. Jeg aner et større spørsmål, som antakelig vis vil komme som en konsekvens: Var Adam en historisk person? Skjedde syndefallet? Eller er dette bare lignelser?

Den dag jeg ikke kan svare JA på disse to spørsmålene er jeg redd at jeg ikke jeg kan kalle meg selv for troende. Hvis ikke mennesket gjorde opprør mot sin skaper, hva er det da som skal gjenopprettes? I 3:17 står det: "Fordi du... skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager." Hvis ikke dette er sant, hvorfor er verden da slik den er? Hvorfor er jeg da så ofte som Adam i vers 12, når han vil berge seg selv ved å skylde på andre?

Jeg tror! at disse berettelsene er sanne. Ikke bare fordi de står i Bibelen, men fordi de stemmer overens med all min erfaring av menneskets vesen. De forklarer faktisk hvorfor jeg er slik jeg er, og hvorfor verden er slik den er. Det ondes problem er allerede løst i Bibelens første kapitler.

Jeg kjenner meg utrolig lett igjen i den fallene Adam.

Årets bibelprosjekt B365

10. august 2011 - Av:Sakki

B for Bibel

Bibelen er objekt og sentrum for prosjektet. For å rekke dette på det gitte antall dager krever det 3, og noen ganger 4 kapitler om dagen. I bloggen tenker jeg at jeg skal trekke frem et eller to poeng fra dagens lesning. Poenget er ikke å bruke mange ord, men å få frem noe jeg opplever som viktig. Ikke alltid vil det være det mest iøynefallende, eller det alle andre trekker frem, men det som taler til meg der og da.

B for Bønn

Bibellesning og bønn hører jo sammen, og jeg tror dette prosjektet kan være styrkende for bønnelivet. Jeg håper også at dersom noen leser dette kan han eller hun finne en motivasjon til å gjøre det samme. Jeg takker også for all forbønn. Det jeg ønsker er å få et møte med min Herre, min Skaper, min Frelser, min Trøster.

B for B

Det er ikke første gang jeg prøver meg på et 365 dagers prosjekt. Forrige gang var det et fotoprosjekt. Jeg tenkte å publisere et foto om dagen på flickr, tatt samme dag. Det skulle være en motivasjon for å lære kamera å kjenne og øve inn nye teknikker. Til den grad fungerte det bra, men etter at vi flyttet til Hallingdal og kulden kom under -20C følte jeg at jeg hadde lite å formidle. ETter hvert tok jeg bildene bare for å følge prosjektet, og til slutt bestemte jeg meg for at det ikke var dette jeg ute etter. Så jeg sluttet sent i desember.

Det er kanskje dumt å være for dristig, men jeg tror dette skal gå fint.