Herren lot det lykkes
28. august 2011 - Av:Sakki
Josefs brødre fanget ham og kastet ham i en hule. Etter en tid kom det noen Ismaelitter forbi. Disse var etterkommere av Ismael, bror til Josefs farfar. Altså nok så nære slekt. Brødrene solgte Josef til ismaelittene, som så førte ham til mannen Potifar i Egypt. Jeg synes det er litt merkelig at noe av det første som sies om Josefs tid i Egypt er at Herren var med ham, så alt lyktes ham. Likevel gikk det ikke lang tid før Josef ble kastet i fengsel... og fortsatt var Herren med ham. Han vant veljvilje hos den øverste fangevokteren i fengselet og alt det han gjorde lyktes for ham. Det er ikke tvil om at Josef ønsket frihet (40:14f), men likevel fastholdes det at Herren var med ham i fengselet.
Jeg tror at jeg hadde hatt problem med å se at Herren var med meg dersom jeg hadde vært i Josefs situasjon. Først forrådt av sine egne brødre, så solgt som slave til et fremmend land og til slutt kastet i fengsel.
Mange år senere, etter at Josef var blitt landets viktigste mann, og hadde fått seg til å tilgi brødrene sine, ble det klart at han så seg selv som en del av en større plan. Herren sto bak alt som skjedde. (45:8) Etter alt det Josef hadde gått igjennom viste han fortsatt trofasthet til Herren. Ja, han hadde problem med å tilgi brødrene sine, men det viser jo også det jeg har skrevet om de siste gangene. De var mennesklige.
Hva B365 allerede betyr for meg.
25. august 2011 - Av:Sakki
I går kveld leste jeg til og med kapittel 36 i 1. Mosebok. Senere i kveld tenker jeg å lese frem til og med kapittel 40. På de to ukene jeg har holdt på med dette har jeg lest om skapelsen, syndefallet, de første menneskene, utvelgelsen av Abraham og hans ætt, om Isak og nå om Jakob og Esau. I dagens avsnitt skal det fortsette med Josef og hans brødre. Jeg har ikke alltid følt at det har vært enkelt å si noe om det jeg har lest, og jeg har faktisk bare blogget på 10 av 15 dager.
Dermed har jeg ikke sagt at det ikke betyr noe for meg. Å lese om disse menneskene og deres liv gir meg en følelse av gjenkjennelse. Jeg har aldri før opplevd de så mennesklige som jeg gjør nå. Gud valgte ikke noen supermennesker som aldri gjorde noe galt. Nei! Han valgte vanlige mennesker, som kanskje ikke var så ulike meg. Alle hadde sine problem og tvil, alle gjorde gale ting, men Herren var fortsatt med dem. Løftet sto like sterkt.
Jeg kjenner også at jeg kommer nærmere Herren ved å lese hans ord. Jeg blir opptatt med ulike spørsmål, som jeg ikke er opptatt med når Bibelen får ligge urørt på nattbordet. Ordene "Å høre Herren til" er blitt sterkere enn før. Jeg vil være på lag med Herren, jeg vil høre ham til. Jeg ber om styrke og visdom til å følge hans veier og gå på hans stier. Det er ofte så vanskelig å vite hva som er rett, men kanskje kommer det å bli lettere nå.
Pris Herren for han er god.
Rakel og Lea (1 Mosebok 29:31-30:24)
22. august 2011 - Av:Sakki
Det er fasinerende å lese fortellingen om hvordan Josef fikk sine barn med Rakel og Lea. Jeg opplever ikke det som en fortelling preget av kjærlighet – selv om det riktignok handler om ønsket etter å bli elsket. Det var ikke bra at Jakob hadde flere koner, særlig ikke de to søstrene. Tenk at de kjempet mot hverandre om hvem kunne få flest barn og dermed vinne kjærligheten til sin man. Og likevel hadde ingen av dem noe imot å gi ham sine tjenere som enda to nye koner.
Isak og Rebekka (1 Mosebok 22-24)
18. august 2011 - Av:Sakki
Jeg synes det er en flott fortelling om hvordan Isak og Rebekka møtte hverandre, selv om den har en del fremmende element. Den har bare så mye flott som leder frem til øyeblikket når de først treffer hverandre:
En døende fars omsorg for sin sønn, en tjeners trofasthet til sin husbond, Herrens ledelse, slektens glede over tjenerens ord, og en blivende hustrus håp og forventnig. Til slutt når de møter hverandre får man også lese om den blivende brudgommens undring og glede. Han ble glad i sin kone, og hun ble en trøst for ham i sorgen etter sin mor.
Ikke minst er hele fortellingen preget av at de tror på hverandre. Tjeneren tror på det Abraham forteller ham, og Rebekka og slekten henens tror på det tjeneren forteller dem. Det virker ikke som at noen har tvil eller baktanker.
Fargerike typer (1 Mosebok 19-21)
17. august 2011 - Av:Sakki
Abraham og Lot er to fargerike typer. Det er vanskelig å forstå tankene deres.
Når Abraham og Lot skiller veier får Lot lov å velge hvilken vei han går. Han ser seg rundt og velger et flott fruktbart område med masse vann for dyrene. (kap 13). Så går det ikke lang tid før han har flyttet inn i byen Sodoma som lå der i nærheten. Når man har fått inntrykk av at han tenker litt mye på seg selv, viser han vilje til gjestfrihet mot de to englene som besøkte Sodoma. Når så sodomittene kommer med sine uforsvarlige krav tilbyr han å gi dem døtrene sine - som alt var forlovet! Jeg forstår hverken opp eller ned i den karen.
Abraham virker litt mer stabil, men også han overrasker. Han er jo tydeligvis den som følger Herren og hans ord. Han er den som tror på Herrens løfter. Likevel følger han sin kones råd om å ta trellkvinnen Hagar som andre kone. Og til tross for løftene om Guds velsignelse er han redd for alle han møter, og ber Sara om å fortelle at de er søsken, og skjule at de er gift. På denne måten har han lurer han både Egypterkongen og Abimelek til å gi seg store rikdommer.
Jeg skal ikke være for sikker, men jeg tror kanskje jeg har en idé om hvordan Abraham tenker. Jeg ofte at jeg kan stole på Herren, men samtidig ha en frykt for mennesker. Dette kan gjelde flere ting, men for eksempel kan jeg nevne å bekjenne synder. Jeg opplever at det kan være enkelt å bekjenne for Herren i bønn og be om tilgivelse, men samtidig svært vanskelig å bekjenne for medmennesker. Kanskje fordi jeg vet at Herren ser meg slik jeg er og elsker meg likevel, men jeg er redd for at hvis visse ting som bor inne i meg blir kjent vil mine medmennesker forkaste meg. Dette er ikke det samme som det Abraham opplevde, men kanskje i samme kategori. Abraham kjente Guds løfter, men opplevde likevel mennesker med stor makt som truende.
Pakter (1 Mosebok 16-18)
16. august 2011 - Av:Sakki
Abraham har tidligere mottatt løfter og pakter fra Herren (12:2-3, 12:7, 13:14-17, 15:1-19), og i kapittel 15 blir en slik pakt forseglet fra Herrens side. Nå er det Abrahams tur å motta paktens tegn på sin egen kropp. Omskjærelsen blir utført for første gang når Abraham er 99 år og sønnen Ismael er 13. Isak er ikke engang født ennå.
Ofte forveksler jeg ordene Pakten og Moseloven. Det er her pakten mellom Herren og Abraham blir forseglet. Mose og loven kom ikke før flere hundre år senere. Herren gir Abraham løftet om mange etterkommere og om Kanaan-landet. Abraham på sin side, og allt hans folk, inngår pakten ved omskjærelse. Dette skal gå fra slekt til slekt, i neste ledd ved sønnen Isak (som ennå ikke er født). Mer står det ikke om pakten her. Litt senere står det at Abraham ble utvalgt for å pålegge sine etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig, men etter å ha tenkt på det tror jeg heller ikke dette viser til Moseloven.
Jeg kommer å måtte tenke mer på dette. Jeg tror at pakten her er basert på et løfte, Abrahamsløftet. Moseloven er ennå ikke tilstede. Den krever likevel en gjensidighet, som så kommer å vise seg å mangle rotfeste i Abrahams slekt.
Abrahams historie begynner (1 Mosebok 11-15)
15. august 2011 - Av:Sakki
Gud lover å gi Abraham landet som senere ble kalt Israel, og Abraham reiser rundt og ser på landet. Nevøen Lot følger etter ham. Det må ha vært fint å ha en onkel som Abraham.
Det er rart at det går an å lese tekster som denne og ikke få med seg noe av det man leser. Det virker det som at jeg har gjort tidligere. Jeg har ihvertfall ikke fått med meg at Lot ble bortført som krigsfange når kongen Kedor-Laomer herjet på Sodoma, Gomorra og tre andre allierte byer. Når Abraham fikk greie på at nevøen var bortført for han straks for å møte denne kongen. Abraham seiret over Kedor-Laomer og fikk frigjort sin nevø. Han tok også med seg alt krigsbyttet til Kedor-Laomer.
Jeg er litt imponert over hvordan han så behandlet byttet. I stedet for å ta det selv gav han det tilbake til kongen av Sodoma. Begrunnelsen overrasker meg kanskje enda mer: Abraham ville ikke at han senere kunne si at han hadde gjort Abraham rik. Var det ikke slik at Abraham ble rik av å lure Egypterkongen? På dette tidspunkt visste vel ikke Abraham at Sodoma kom til med å bli ødelagt, så det skulle vel ikke vært noen forskjell på rikdom fra Sodoma og Egypt?
