Gullkalven

21. november 2011 -

Det er viktig å aktualisere Bibelens budskap for den tiden vi lever i, og fortellingen om gullkalven har jeg hørt aktualisert mange ganger. Som regel dreier det seg om å ikke la verdslige ting ta over livet og bli viktigere en forholdet til Gud. Ofte nevner man TV og annen underholdning i denne sammenhengen. Men jeg tror også det er viktig å spørre: Hvorfor laget de kalven?

Jeg er nemlig ikke overbevist om at de tenkte å lage en ny gud. Jeg tror kanskje de heller ønsket å fange Gud i en statue, på samme måte som ånden i Aladdins lampe. En gullkalv var noe visuelt, noe materielt som de kunne vise frem og ta med seg hvor de ville. Gullkalven var faktisk noe de kunne kontrollere og bestemme over.

Når kalven var ferdig laget ropte folket: «Dette er din gud, Israel, han som førte deg oppfra Egypt!» hvorpå Aron bygde et alter der de bar frem brennoffer og måltidsoffer. Spesielt merkelig er det at Aron sier «I morgen er det høytid for Herren.». Ordet Herren, med stor H, er den norske oversettelsen av ordet JHVH (Jehova/Jahve). De brukte til og med Guds navn om denne kalven, og tilbedelsen som skulle følge minner om måten som er beskrevet bare noen kapitler tidligere. Jeg tror ikke israelittene prøvde å lage en ny gud, men å «snu på hierarkiet». De hadde ikke lenger Gud som sin Herre, men nå var de blitt herre for sin Gud.

Dette er slettest ikke uvanlig i dag. Jeg tror det er lett å gjøre, og jeg tror mange ønsker å fange Gud inn i en idé eller uttrykk. En setning som «Gud er kjærlighet» kan lett brukes slik, når man har en avgrenset idé om hva kjærlighet er og hvordan den kan og skal fremstå. Les 2 Mosebok 32, 26-28. Det er lett å bli opprørt over Gudsbildet i GT, og det kan være vanskelig å forstå. Det kan være mye lettere å pakke Gud inn i sin egen gullkalv enn å akseptere de vanskelige bildene som Bibelen maler av Gud.

Kjerubene og billedforbudet?

22. oktober 2011 -

En liten tanke angående billedforbudet i 2. Mosebok 20 og beskrivelsen av tabernakelet i kap 25 og 26:Teltdukene skulle veves i kunstvevning med kjeruber på, lysestaken skulle ha former av mandelblomster og selv paktkisten skulle ha to kjeruber, formet i gull, oppe på lokket. Jeg har ofte følt at disse beskrivelsene står i konflikt med billedforbudet.

I 2. Mosebok 20:4-6 står det: "Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden.   Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, HERREN din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg,   men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud."

Kanskje det er rettere å si at beksrivelsen av tabernakelet tydeliggjør billedforbudet med å implisitt si hva det ikke er. Eller kanskje har jeg aldri lest billedforbudet skikkelig. Forklaringen som følger, med både trussel og løfte oppsummerer det i to begrep: "hater meg" og "elsker meg og holder mine bud". Jeg tror ikke billedforbudet kan ses uten sammenheng med det første bud "du skal ikke ha andre guder enn meg." Det var også hensikten med tabernakelet.

Tabernakelet

20. oktober 2011 -

Det finnes noen som har forsøkt å bygge en kopi av tabernakelet slik det står beskrevet i GT, men mye viser seg å være vanskelig å få til. En israelsk miljardær brukte femten år og en formue på et slikt prosjekt uten å få til alle detaljer. Spørsmålet var om dette utelukker at tabernakelet var virkelig. Mange har trukket den konklusjonen, og argumenterer at tabernakelet var et påfunn basert på det ettereksilske tempelet.

Jeg har alltid syns det er merkelig hvor lett folk har for å tro på alle mulige bortforklaringer av det som står i Bibelen, uansett hvor simple de er. Jeg fatter ikke hvorfor man alltid må ha kontrollkilder og alt mulig rart for å kunne mene at Bibelen er pålitlig, men i dette tilfellet finnes det ivhertfall to viktige utenombibelske kilder som viser at telthelligdom ikke var ukjent i tiden. Den ene er fra Egypt og den andre fra bysamfunnet Mari i Mesopotamia.

Jeg legger ved en kopi av oppgaven min, om det skulle være interessant for noen. Når jeg skrev den foregikk alt i klassen min på engelsk, som forklarer hvorfor jeg ikke skrev den på norsk.

Fokus på Moses

15. september 2011 - Av:Sakki

I min islandske Bibel er 2 Mos 15:22-18:27 uthevet som et eget avsnitt, under overskriften "Israelsfolkets ørkenvandring". Her er det egentlig mye å snakke om, og å legge merke til, og det er fire poeng som jeg har lyst til å fremheve

I forskriften om manna, brødet fra himmelen, står det at folket kun hadde lov til å samle det de trengte den dagen. Dette kunne ha skapt et problem for israelittene på den syvende dagen, nemlig sabbaten. Da skulle de jo ikke gjøre noen ting, men holde seg heime og hvile hele den dagen. Derfor er det så flott å lese vers nr 29. Først av alt har Herren gitt sabbaten. Det er ikke en vanskelig pålegg fra den øverste, men en gave. Det var nok arbeid som måtte gjøres alle de andre dagene, som lett kunne slite et menneske ut. Det var en hviledag. At den var påbudt betydde ikke annet enn at alle skulle få rett til å nyte den. Ingen mennesklige ordninger skulle få ta den vekk fra den svake. Nettopp derfor så også Herren til at de som samlet manne heller ikke skulle måtte jobbe på sabbaten. De kunne samle dobbelt dagen før, og tilberede den til sabbaten. Med andre ord så Herren folket for en hviledag, og så til at folket også brukte den. Han vet hva som er best for oss.

Kongen Amalek kom med sin hær og angrep israelittene. Man skulle kanskje tenke at dette ikke skulle vært noe problem for et folk som hadde Herrens beskyttelse, men de måtte faktisk likevel kjempe – ikke bare på kampmarken, men også i Bønn. Her er noe spesiellt spennende. Moses bad for dem med oppløftede armer, og så lenge han orket å holde hendene oppe hadde Israel overtaket. Jeg lurer av og til hvorfra vi har vår tradisjon med å folde hendene og bøye hodet ned mot gulvet. Såvidt jeg vet står det ikke noe om å folde hendene i Biblen, dvs. annet enn dette: "... Bare en liten blund! Bare folde hendene litt for å hvile! Så kommer armoden(fattigdommen) over deg..."(ordspr 6:10f, gjentatt i 24:33f) Ikke akkurat oppmuntrende ord. Men her er det et godt eksempel på en som ber med oppløftede hender. Jeg tror kanskje man kan si at om det er makt i de foldede hender, så er det "stormakt" i de løftede hender ;-)

Jetro, svigerfar til Moses, kom for å besøke ham i ørkenen. Etter å ha hatt en hyggelig ettermiddag sammen, hvor de snakket og hvor Jetro ofret til Herren, satte de seg ned for å spise for Guds åsyn. Hva betyr det egentlig? Jeg forstår det ikke helt, men det gir en varm følelse å lese dette. Det er noe ved nettopp dette fellesskapet som virker så sunt og godt. Det inkluderte ikke bare mennesker som hadde måltid sammen, men også Herren.  (Se 17:12)

Jetro gav Moses noen gode råd om hvordan han kunne gjøre sin hverdag enklere. Selv Moses hadde tydeligvis for vanskelig med å si nei, og han tok på seg en masse arbeid som han egentlig kunne delegere videre. "Du må jo bli alt for trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene." Tenk at til og med Moses måtte erkjenne at han trengte hjelp fra sine medmennesker. Og det er også tydelig at det ikke var Herren som hadde pålagt Moses til å gjøre alt dette. Jetro avslutter sine råd med å si: "Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det..." Det skulle altså avklares med Herren før Moses foretok seg noe. Verset som følger bekrefter at Herren ikke ville at Moses skulle bli overarbeidet. Jeg tror Herren sendte Jetro til Moses. Moes var profet til folket, og her ble Jetro profet til Moses. Er ikke det flott?

Moses omvendelse?

02. september 2011 - Av:Sakki

Sist skrev jeg litt om Moses bakgrunn slik jeg har forstått den. 2 Mosebok forteller så om en overgang til en litt annen person. Jeg våger å påstå at man kalle denne overgangen for en omvendelse. Kanskje man må se alt dette i sammenheng. Moses hadde nemlig en egyptisk oppvekst og det virker som at møtet med sine egne landsmenn har dukket opp litt spontant når han var 40 år. Etter å ha drept en Egypter flyktet han ut i ørkenen, hvor han så bodde nye 40 år.

Møtet med Herren var svært preget av motstand fra Moses side, og utallige unnskyldninger. Moses hadde ikke lyst, han hadde det vel egentlig ganske bra der han bodde. Han gjetet sauer, giftet seg med en lokal kvinne og fikk barn. Etter hele 40 år var det sikkert ikke mye igjen av hjemlengsel. Det at sønnen til Moses ikke hadde blitt omskjært (4:25) vitner vel om at de ikke levde på jødisk vis. Likevel var det denne Moses som gud kalte til sin profet. Moses var egypter, og det er ikke godt å si hva Sippora var.

Om jeg har lest 4:24-26 før så har jeg aldri lagt spesielt merke til det. Det kom som en overraskelse og jeg har fortsatt problem med å forstå det. Var det Moses eller hans førstefødte som ble truet? Hva mener Sippora med blodbrudgom? Det er vanskelige spørsmål, og jeg har faktisk lest litt om de. Det er nok ikke så viktig om det var Moses eller hans førstefødte som ble truet, men grunnen: nemlig at den førstefødte ikke var omskjært. Sipporas reaksjon tror jeg vitner om at hun ikke likte det, men gjorde dette av nød. Nesten litt som: "Så bra var det å gifte meg med deg, din tossk". Herren gjorde store krav til Moses, og krevde at hele familien hans var en del av pakten.

Men selv etter dette, og kanskje litt på grunn av dette, hadde Moses fortsatt motforestillinger. Han maser om at han ikke er flink nok å snakke og vil heller at Herren velger noen annen. Det er egentlig oppmuntrende, for jeg kjenner meg godt igjen i Moses' motforestillinger (uten videre sammenlikning). Herren gir ikke opp, for han kjenner det store bildet.

Moses

31. august 2011 - Av:Sakki

Jeg har finnet ut at det er enklere for meg å skrive om det jeg leste i går enn det jeg leste i dag. Dagen er nokså hektisk for tiden og jeg får ofte ikke god tid til å lese før ut på kvelden. Å få noen øyeblikk til å skrive bloggen er egentlig noe enklere. Dessuten er det greit å bruke tiden på å la tankene surre i hodet.

I går leste jeg det siste kapittelet i 1 Mosebok og de første tre i den andre.

Jeg har lest historien om Moses flere ganger nå, og ofte opplever jeg å finne en ny vinkel. Noen ganger kjennes det nesten litt flaut å ha oversett noe som kanskje er viktig. Denne gangen hadde jeg en slik oppdagelse. Som kjent var det Faraos datter som fant kurven i sivet og reddet Moses fra å bli drept, slik henns far hadde befalt. Dette kan jo ha provosert pappa Farao, men da har han vel ikke klart å si nei til datra. Også som kjent var det Moses egentlige mor som ble betalt for å amme ham så lenge det var behov for det. Men så kommer det jeg ikke hadde oppdaget: Faraos datter tok han til sin egen sønn (2:10), kanskje hun til og med adopterte ham. Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg, men dette hadde likevel ikke nådd frem.

Men kanskje jeg ikke har hatt helt feil likevel, eller? Men hva slags liv hadde han egentlig? I syvende kapittel av apostelgjerningene gjenforteller Stefanus noe av Moses' historie. Her kommer det frem at oppdragelsen som hans fostermor gav ham innebar opplæring i all egyptisk visdom. Videre kommer det frem at han ble hele førte år før han fikk lyst å se sine egne - israelittene. Kanskje var det en tid da han levde et egyptisk liv og kanskje ikke engang visste hvor han kom fra? Eller kanskje var farao ikke fornøyd med denne hebraiske barnebarnet? Da har han sikkert brukt enhver anledning for å minne ham på hvor han kom ifra. Så har de vel vært som en gave ovenfra når Moses drepte en egypter: Nå kunne farao feie ham ut av sin slekt. På andre siden kan det jo ha vært motsatt. Kanskje hadde han et godt forhold til Farao inntil han oppdaget hvem han var.

Dette en interessant å fundere på, men det blir selvfølgelig ikke annet en spekulasjoner. Uansett tok livet til Moses en helt ny vendning etter møtet med sine landsmenn.