Fokus på Moses

15. september 2011 - Av: Sakki

I min islandske Bibel er 2 Mos 15:22-18:27 uthevet som et eget avsnitt, under overskriften "Israelsfolkets ørkenvandring". Her er det egentlig mye å snakke om, og å legge merke til, og det er fire poeng som jeg har lyst til å fremheve

I forskriften om manna, brødet fra himmelen, står det at folket kun hadde lov til å samle det de trengte den dagen. Dette kunne ha skapt et problem for israelittene på den syvende dagen, nemlig sabbaten. Da skulle de jo ikke gjøre noen ting, men holde seg heime og hvile hele den dagen. Derfor er det så flott å lese vers nr 29. Først av alt har Herren gitt sabbaten. Det er ikke en vanskelig pålegg fra den øverste, men en gave. Det var nok arbeid som måtte gjøres alle de andre dagene, som lett kunne slite et menneske ut. Det var en hviledag. At den var påbudt betydde ikke annet enn at alle skulle få rett til å nyte den. Ingen mennesklige ordninger skulle få ta den vekk fra den svake. Nettopp derfor så også Herren til at de som samlet manne heller ikke skulle måtte jobbe på sabbaten. De kunne samle dobbelt dagen før, og tilberede den til sabbaten. Med andre ord så Herren folket for en hviledag, og så til at folket også brukte den. Han vet hva som er best for oss.

Kongen Amalek kom med sin hær og angrep israelittene. Man skulle kanskje tenke at dette ikke skulle vært noe problem for et folk som hadde Herrens beskyttelse, men de måtte faktisk likevel kjempe – ikke bare på kampmarken, men også i Bønn. Her er noe spesiellt spennende. Moses bad for dem med oppløftede armer, og så lenge han orket å holde hendene oppe hadde Israel overtaket. Jeg lurer av og til hvorfra vi har vår tradisjon med å folde hendene og bøye hodet ned mot gulvet. Såvidt jeg vet står det ikke noe om å folde hendene i Biblen, dvs. annet enn dette: "... Bare en liten blund! Bare folde hendene litt for å hvile! Så kommer armoden(fattigdommen) over deg..."(ordspr 6:10f, gjentatt i 24:33f) Ikke akkurat oppmuntrende ord. Men her er det et godt eksempel på en som ber med oppløftede hender. Jeg tror kanskje man kan si at om det er makt i de foldede hender, så er det "stormakt" i de løftede hender ;-)

Jetro, svigerfar til Moses, kom for å besøke ham i ørkenen. Etter å ha hatt en hyggelig ettermiddag sammen, hvor de snakket og hvor Jetro ofret til Herren, satte de seg ned for å spise for Guds åsyn. Hva betyr det egentlig? Jeg forstår det ikke helt, men det gir en varm følelse å lese dette. Det er noe ved nettopp dette fellesskapet som virker så sunt og godt. Det inkluderte ikke bare mennesker som hadde måltid sammen, men også Herren.  (Se 17:12)

Jetro gav Moses noen gode råd om hvordan han kunne gjøre sin hverdag enklere. Selv Moses hadde tydeligvis for vanskelig med å si nei, og han tok på seg en masse arbeid som han egentlig kunne delegere videre. "Du må jo bli alt for trett, både du og dette folket som er med deg. For dette arbeidet er for tungt for deg, du makter ikke å gjøre det alene." Tenk at til og med Moses måtte erkjenne at han trengte hjelp fra sine medmennesker. Og det er også tydelig at det ikke var Herren som hadde pålagt Moses til å gjøre alt dette. Jetro avslutter sine råd med å si: "Dersom du gjør dette, og Gud pålegger deg det..." Det skulle altså avklares med Herren før Moses foretok seg noe. Verset som følger bekrefter at Herren ikke ville at Moses skulle bli overarbeidet. Jeg tror Herren sendte Jetro til Moses. Moes var profet til folket, og her ble Jetro profet til Moses. Er ikke det flott?