Greske grunntekster i bibelprogramvare

02. mars 2011 -

Hvorfor er det så mange forskjellige grunntekster...

...når det bare finnes en orginal? (Ja, det er forresten ikke alle enige om. Det er f.eks noen som antar at Romerbrevet opprinnelig har finnes i to-tre forskjellige varianter – men la oss ikke gå inn på det her og nå.) I de fleste tilfeller vil det nok uansett være rettest å snakke om en orginal, eller "autograf" som det heter på fagspråket :) Problemet er at ingen av autografene er bevart, og vi kommer neppe til å finne dem heller. Alt vi har er avskrifter av avskrifter. I det første halvannet århundre etter at autografene ble laget fantes det kun en måte å bevare teksten: Man måtte kopiere den for hånd. Det fans forskjellige måter å gjøre det på, men uansett metode har det alltid vært fare for at man gjorde feil underveis. Dette har ført til at man etter hvert har en stor mengde såkalte tekstvarianter, dvs. små forskjeller mellom de forskjellige avskriftene. Selv om de aller fleste variantene ikke vil gi et utslag i en eventuell bibeloversettelse, er det likevel viktig å vurdere dem, og prøve å jobbe seg tilbake til autografens opprinnelige tekst. Det finnes et eget fagområde som driver med denne kunsten. Det kalles tekstkritikk.

Tekstfamilier

Tyskeren Johann Jakob Griesbach gjorde sent på 1700-tallet et forsøk på å kategorisere alle kjente håndskrift av det nye testmanet. Sammen med en del tekstkritiske prinsipp han utarbeidet, er denne kategoriseringen fortsatt i bruk og har bred støtte i vitenskapelige kretser. Griesach delte håndskriftene i tre kategorier som han kalte tekstfamilier: Den Aleksandrinske, Den Vestlige og Den Bysantinske. Uten å gå inn på hvordan avskrifteneplasseres i familiene, kan jeg si et par ting som kjennetegner familiene:

Den aleksandrinske tekstfamilien regnes som den elste. Flere veldig gamle avskrifter hører til denne familien, som for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus (Se nedenfor: Tischendorf). Der de forskjellige tekstfamiliene varierer er den Aleksandrinske ofte den som har den korteste varianten. 

Den vestlige tekstfamlien regnes også som tidlig, men får som regel ikke samme autoritet som den Aleksandrinske. Denne ligger antakelig vis til grunn for tidlige latinske oversettelser som Vulgata, og kjennetegnes av hyppige parafraseringer i forhold til de øvrige tekstfamiliene. Noen ganger har denne teksten også noe lengre varianter, spesiellt i Apostelgjerningene. Den kjente Codex Bezae hører til denne famlien. Den vestlige tekstfamilien kjennetegnes noen ganger også som den syriske, eller jerusalemteksten

Den bysantinske tekstfamilien er den desidert største, bestående av over 80% av alle kjente håndskrifter. Derav blir denne famlien noen ganger kalt majoritetsteksten: Dersom man lar det enkle flertall bestemme hvilken variant som er den riktige, blir det den Bysantinske famlien som "vinner". I tillegg til Den bysantinske tekstfamilie og Majoritetsteksten blir denne familien også kalt Koiné

De forskjellige utgavene av grunnteksten

I denne korte oversikten får jeg selvfølgelig ikke med meg alle de forskjellige greske grunntekstene som er digitalisert og publisert for de forskjellige bibelprogrammene. Når jeg likevel gir en slik oversikt nevner jeg de grunntekstene som er mest vanlige. Videre vil jeg også nevne at jeg ikke har lest eller studert alle disse tekstene.

Alle de trykte tekstene er såkalte kritiske tekster. Man har vurdert flere håndskrifter av det Nye testamente, sammenliknet dem og tatt en avgjørelse om hvilken variant mest sannsynlig kommer fra autografen. Avgjørelsene er tatt på bakgrunn av forskjellige utgangspukt og argument, og derfor er resultatene heller ikke alltid like. 

Textus Receptus (Flere utgaver og varianter fra 1516)

Den aller første trykte utgaven av den greske grunnteksten som ble publisert, ble utarbeidet av hollenderen Desiderus Erasmus og utgitt året 1516. Etter som han ikke klarte å finne et håndskrift som inneholdt hele NT, brukte han hovedsakelig to manuskripter (av den Bysantinske familie) som han sammenliknet med hverandre. For de siste versene av Johannes Åpenbaring hadde han ikke noe håndskrift i det hele tatt, noe han løste med å oversette tilbake fra den latinske Vulgate. Ganske snart var opplaget tomt, og Erasmus måtte ut med et nytt. Denne gangen fikk han rettet opp en del feil og mangler, men i hovedsak var 2. utgave nok så lik.

I tiden som fulgte var det flere som gav ut kritiske versjoner av Erasmus' tekst. Året 1551 publiserte Robert Etienne (Bedre kjent som Stefanus sml. Stephens Textus Receptus) ut den sin fjerde utgave, hvor han hadde sammenlignet 14 forskjellige håndskrifter. Enda mer oppsiktsvekkende var at for første gang ble NT publisert inndelt i vers.

Brødrene Elzevir (Sml Elzevir Textus Receptus) var de første som brukte betegnelsen Textus Receptus (Den anerkjente tekst) når de i 1633 utgav en tekst, som etter deres mening var uforandret i forhold til Erasmus´første utgave. I virkeligheten var der nok likevel noen "forbedringer". Med dette ble Textus Receptus så fastspikret at få tørte engang å påstå at den ikke var en riktig representasjon av autografene.

I 1611 utkom den meget utbredte engelske oversettelsen King James Version (KJV). For oversettelsen av NT brukte man en utgave av Textus Receptus utgitt året 1598 av Theodore Beza. Selv om oversetterne i hovedsakt fulgte denne utgavene, valgte de i noen tilfeller å basere seg på en annen variant. Året 1881 utgav Frederick Scrivener (Sml Scrivener Textus Receptus) en versjon av Bezas Textus Receptus, rettet etter KJV oversettelsen. Denne utgaven fikk tittelen: The New Testament in the Original Greek according to the Text followed in the Authorized Version, together with the Variations adopted in the Revised Version. "Bibelen Guds Ord" fra Hermon forlag blir noen ganger kalt Nork King James, fodi den bruker denne grunnteksten ved oversettelsen av NT.

Tregelles: The Greek New Testament (En utgave 1857-1879)

Sent på 1700-tallet begynte man å driste seg til å forlate Textus Receptus som en autoritet for den greske grunnteksten. Noen tekstkritikere som Karl Lachmann, Johann Jakob Griesbach og Samuel Prideaux Tregelles, gav ut kritiske utgaver av teksten. Tidligere hadde man gitt ut "rettelser" av Textus Receptus, men disse karene redigerte grunnteksten direkte fra de forskjellige håndskriftene. Dette fremgår også av tittelen Tregelles´NT: The Greek New Testament edited from Ancient Authorities, with their Various Readings in Full, and the Latin Version of Jerome, by Samuel Prideaux Tregelles, LL.D. Noe av det som gjorde Tregelles´innsats enda mer oppsiktsvekkende var at han i all hovedsak jobbet alene. Se http://www.tyndalehouse.com/tregelles/ 

Tischendorfs Novum Testamentum Graece (8 utgaver 1841-1872)

Constantine von Tischendorf var også en av de første som utfordret Textus Receptus. Tischendorf hadd en helt unik interesse for greske håndskrifter/avskrifter av det nye testamenet, og han samlet og kategoriserte en enorm mengde. Til sammens gav han ut 8 versjoner av den greske grunnteksten. Av disse er det den siste som er aller mest oppsiktsvekkende, og den som ofte forekommer i bibelprogramvare. På en reise til Sinaiklosteret i Egypt kom Tischendorf over et veldig gammelt, men meget komplett håndksrift av det nye testament. Håndskriftet har fått navnet Codex Sinaiticus og er en av de viktigste kildene til den Aleksandrinske tekstfamilien. (Se http://codexsinaiticus.org/en/) Tischendorf fikk så stor tillit til dette håndskriftet at det veier så å si mer en alle andre håndskrift i hans 8. utgave av NT (Utgitt i 3 bind 1872-1894).

Westcott & Hort: The Greek new testament according to the original greek (1881, 1896)

Brooke Westcott og Fenton Hort, to teologer fra Cambridge University, strevet med sine tekstkritiske prinsipp i nærmere tretti år før de publiserte sin grunntekst, med et uttrykkt ønske om å gjenkonstruere den opprinnelige teksten, identisk med autografene. Denne ambisjonen var antakelig vis større en det noen andre hadde tørt å hevde tidligere. For Westcott og Hort var det ikke nok å liste opp alle mulige varianter i et tekstkritisk apparat, men de forbedret og appliserte tekstkritiske prinsipp fra sine forgjengere på teksten. Den Bysantinske tekstfamilie ble vudrert som sekunder, men både den Aleksandrinske og Vestlige fikke økt prioritet.

Von Soden: Die Schriften des Neuen Testamentes in ihrer älsten erreichbaren Textgestalt hergestellt auf Grund ihrer Textgeschichte (1902-1913)

Hermann Friherrr von Soden er ikke bare kjent for sin kritsike utgave av det greske nye testamente, men en ny måte å kategorisere de overleverte håndskriftene. Med hjelp fra rundt 40 kollegaer fikk han tak i mange håndskrifter som han leste og kategoriserte etter innhold og alder. Videre gjorde han et forsøk på å ordne dem i en slags slektskapstre - ikke bare i tekstfamilier. Når han redigerte sin utgae av teksten gav han like stor vekt til de tre tekstfamiliene (som han også definerte på nytt), noe som resulterte i en tekst nærmere Textus Receptus en noen av de andre kritiske utgavene. Von Sodens utgave med innledning, kritisk tekst og apparat kom på over to tusen sider fodelt på fire bind.

Nestle-Aland Novum Testamentum Graece (flere utgaver 1989-1993)

I 1898 sammenliknet Eberhard Nestle tekstene fra Tischendorf, Westcott&Hort og Weymouth. Nestle valgte den varianten som to av de tre var enige om, og skrev den siste i en fotnote. Nestles utgave ble raskt populær og flere revisjoner utkom etter hvert. Når sønnen Erwin Nestle overtok arbeidet og publiserte den 13. utgaven ble den utgitt sammen med et omfattende tekstkritisk apparat (se nedenfor). I 1952 ble Kurt Aland med på laget som medredaktør. Han gjennomgikk det tekstkritiske apparat, utvidet og forbedret. Aland ble også med i en komité som utarbeidet en egen tekst for The United Bible Societies. Etter et par parallelle utgaver ble tekstarbeidet slått sammen. Den 26. utgaven av Nestle-Aland Novum Testamentum Graece er defor helt lik den 3. utgaven av United Bible Societies The Greek New Testament. Forskjellen mellom disse utgavene ligger i ovserksrifter som er lagt til i UBS3, og de tekstkritiske apparatene. I dag er disse utgivelsene heholdsvis i 27. og 4. utgave. Teksten er offisiellt vedtatt av United Bible Societies og av Vatikanet. Alle oversettelser som administreres av disse organene bruker denne grunnteksten. Man kan derfor kalle dette for den nye Textus Receptus.

Teksten er også kjent som bla. NA26, NA27, "Novum", UBS3, UBS4. For å nevne noen få av de ovesettelsene som bruker denne grunnteksten kan vi oppgi Bibelselskapets oversettelser fra 1978, NT05, Svensk bibel 2000, The New International Version (NIV) og The New Revised Standard Version (NRSV). I mange vers gis oversetterne imidlertid anledning til å ta egen stilling til store og små tekstvarianter.

Farstad & Hodges: The Greek New Testament according to the majority text (1982, 1985)

Thomas Nelson Publishers utgir denne utgaven av den greske grunnteksten. I innledningsordet til utgaven kommer det frem at den utgis til dels i protest mot den nye anarkjente metoden, som etter deres mening overser 80-90% av alle bevarte håndskrifter. Videre argumenterer de at den beste måten å finne frem til den autografene er å bygge en slektstavle til alle bevarte håndskrift. Dette er kun gjort i en veldig liten grad, og påvirker derfor kun en del av utgaven. Redaktørene har i stor grad basert seg på arbeidet til Von Soden (og i noen grad Tischendorf).

Apostolic Bible Polyglot (2003)

Selv om The Apostolic Bible Polyglot (ABP) utgis i noen bibelprogram som en gresk grunntekst er den i virkeligehten først og fremst en engelsk oversettelse – med grunnteksten skrevet mellom linjene. Når f.eks e-Sword og The SWORD project utgir den kun som en grunntekst, sløyfes hoveddelen av verket. Ifølge innledningen til APB har The Complutensian Polyglot bible fått stor vekt ved utarbeidelse av verkets grunntekst.

The Complutensian Polyglot Bible ble utarbeidet tidlig på 1500-tallet av brødrene Lambert. Den inneholdt hele bibelen på flere språk, deriblandt gresk. Det nye testamente sto ferdigtrykt 1514, to år før Erasmus' utgave, men ble ikke publisert før 1520.

Robinson & Pierpont: The New Testament in the Original Greek: Byzantine / Majority Textform (1991, 2005)

På mange måter er dette en tekst som ligger tett opp til Farstad & Hodges' majoritetstekst (se ovenfor) og begge har til dels basert seg på Von Sodens arbeid. Likevel er de to kritiske majoritetstekstene ikke uten forskjeller. Redaktørene Robinson og Pierpont påpeker at forskjellene er størst i Johannes Åpenbaring og i Joh 7:53-8:11. For innledningen til denne 1991-utgaven se: http://www.skypoint.com/members/waltzmn/RobPier.html

SBL (2010)

Societies of Biblical literature, i samarbeid med Logos Bible Software utgir nå denne teksten, som hovedsakelig er redigert fra fire tidligere utgivelser. Westcott&Hort brukes som utgangspunkt, som så er sammenlignet og redigert etter Tregelles, Robinson&Pierpont og en rekonstruksjon av grunnteksten til NIV (Hovedsakelig Nestle-Aland). En innledning til SBL finnes på http://www.sblgnt.com/about/introduction/

Noe om forskjellene

I innledningen til Robinson&Pierponts første utgave står det "For over four-fifths of teh New Testament, the Greek text is considered 100% certain, regardles of which texttype might be favored by any critic."  I den femtedelen av teksten som gjenstår er forskjellene mellom håndskriftene nesten alltid ubetydelige. Mange ganger dreier det seg helt enkelt om forskjellige stavelser eller rekkefølge på ordene - noe som ikke vil kunne gjengis i en oversettelse. Kun noen få plasser er forskjellene så store at de kan komme til syne i en oversettelse, og evt. skape teologiske stridigheter.

For å ta et slikt eksempel på kan vi nevne Matteus 24:36. I NT05 står det slik: "Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far" Dette står i samsvar med den Aleksandrinske teksttype. I den byzantinske tekstfamilie, derimot, mangler ordene ουδε ο υιος, som oversettes "og heller ikke Sønnen". NB88, som følger den bysantinske tradisjon (her, i hvert fall) oversetter: "Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far". Her står det ikke noe om Sønnen. Videre kan vi påpeke to andre store forskjeller mellom den Aleksandrinske og Bysantinske tekstfamilier:

Mark 16:9-20 og Joh 7:53-8:11

Begge disse avsnittene er gjengitt i de norske oversettelsene, men i Bibelselskapets utgaver markeres det i en fotnote at disse avsnittene mest sannsynlig ikke hører til autografene. I det tekstkritiske apparatet til UBS4 markeres dette på tilsvarende måte. Likevel får avsnittet stå i teksten, antakelig vis på grunn av sin sterke tradisjon. I Farstad&Hodges og i Robinson&Pierpont tas begge avsnittene med i teksten, men det noteres så vidt i de tekstkritiske apparatene at varianten forekommer hvor avsnittet utelates.

De digitale versjonene

De fleste digitale versjoner som en kan finne i de mange bibelprogrammene er mangelfulle i forhold til de trykte utgavene. Både innledning med forklaringer til de tekstkritiske prinsipp som ligger bak utgaven, og de tekstkritiske apparat mangler i mange tilfeller. Når verk som ABP også publiseres uten den engelske oversettelsen som utgjør hoveddelen av arbeidet blir den digitale utgaven enda mer mangelfull, og kanskje til og med villedende. Heldigvis er det som regel ikke så ille. For de fleste utgavene jeg har nevnt ovenfor var en ferdig redigert grunntekst målet med tekstkritikerens arbeid. Dette målet er nådd selv om "tilleggsmaterialet" mangler.

Tekstkritiske apparat

En viktig del av tilleggsstoffet til de forskjellige grunntekstene er de såkalte tekstkritiske apparatene. Disse kan enten være gitt ut som egne bind, eller som en egen bolk, ofte nederst på hver side i bibelen. Hvis en slår opp på Markus 16:9 i NT05 finner man også en fotnote som sier "Versene mangler i de eldste håndskrifter. De er kjent av enkelte kirkefedre i siste halvdel av 100-tallet e.Kr. og finnes i ynger håndskrifter. En kortere avslutning finnes i andre yngre håndskrifter....". I sin aller enkleste form er det slike kommentarer et tekstkritisk apparat inneholder. Noen apparat, som f.eks apparatet i SBL viser hvordan den aktuelle utgaven er forskjellig fra noen andre viktige utgaver. Her settes teksten i doble klammer, som betyr at den egentlig ikke hører til autografen men gjengis allikevel, og i det tekstkritiske apparatet vises det at Tregelles og Robinson&Pierpont inkluderer teksten som autentisk. I Nestle-Aland, som har det mest utfyllende apparatet, kan man se hva de forskjellige håndskriftene "mener om saken".

Morfologidatabaser

I de fleste bibelprogram er grunntekstene (i hvert fall noen utgaver) markert opp mot en morfologidatabase. Flere personer har tatt på seg arbeidet med å bestemme de grammatiske formene til hvert ord i en gitt grunntekst. Til noen av bibelprogrammene har man skaffet en egen komité til å gjøre dette, i ander har man basert dette på tidligere utgitt verk. Som eksempel på et slikt verk kan vi nevne Fribergs analyttiske greske NT: http://amzn.to/gjtUop. Dette verket inneholder teksten fra NA27 og en morfologikode under hvert ord som viser dets grammatiske form. En slik database kan være til en enorm hjelp for den som studerer nytestamentlig gresk - men må som alt annet brukes med måte.

Hvis vi tar et eksempel på en gresk grunntekst som støttes av en morfologidatabase kan vi se på programmet e-Sword og modulen GNT-TR+ (Greek New Testament - Textus Receptus +[morphology]). Tredje ordet i Joh 3:16 er ηγαπεσεν. Bak ordet står det to koder: G25 og V-AAI-3S. Koden G25 er en såkalt Strongs-kode og kommer fra et system som amerikaneren James Strong for over 120 år siden. Tallsystemet er utarbeidet av flere grunner, bl.a. for å gjøre det enklere å slå opp i et gresk leksikon for mennesker om ikke mestrer grunnspråket. (Det i seg selv kan føre til en hel jungel av forskjellige resultat). G25 viser altså til roten αγαπαω = å elske (Fra Agape). Den andre koden viser ordets gramatiske Form Verb-Aorist,aktiv,indikativ-3.person,entall.

Til slutt

Dette bloginnlegget er blitt noe lengre en jeg først hadde tenkt meg, så antakelig vis er det best å oppsummere litt mot slutten. Det finnes en stor mengde trykte versjoner av den greske grunnteksten. Den første som ble publsiert var Erasmus utgave 1516, og enda i dag kommer det stadig fler. Selv om forskjellene mellom de ulike utgavene ofte er små, finnes det også noen betydelige. Dette kommer både av at man ikke alltid har hatt like mange håndskrifter tilgjengelige, og at man har forskjellige holdninger til hvordan forskjellene mellom håndskriftene skal tolkes.

Mange av disse forskjellige trykte utgavene er nå omgjort til digital form, og kan lastes ned til ulike bibelprogram. Hvis en kun trenger teksten til å lære seg det greske språk, spiller det i grunn liten rolle hvilken tekst man velger. Men, sjelden er det så enkelt, og man gjør uventede oppdagelser etter hvert som man jobber med grunnteksten. Jeg vil anbefale dem som skal studere gresk å ta seg tid til å studere bakgrunnen til de forskjellige utgavene, før de velger den de skal jobbe med.