"la oss dø sammen"

26. november 2010 -

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» (Johs 20:25)

Intervjuet var på mange måter det jeg forventet. Men så kom det en liten setning som fikk meg til å tenke litt. Etter å ha vært mange dager på fjellet, uten mat og drikke, og hørt på radio at søket var avblåst, bestemte Parrado og en venn seg for å prøve å gå etter hjelp. De kom opp på en fjelltopp og så at det var fjell etter fjell før de ville ha en sjanse av å møte mennesker. I dette øyeblikket gav de opp håpet om å overleve. De tok en avgjørelse, som Parrado fortalte var den største han noen gang har tatt, nemlig en avgjørelse om å dø. De skulle ikke legge seg ned og dø, men de gav opp håpet om at deres forsøk ville lykkes. Til tross for det, ville de likevel fortsette. Parrado fortalte at dette var det dypeste vennskapet han noen gang har opplevd.

Det vil kanskje forundre noen, men dette fikk meg til å tenke på apostelen Thomas. Han er i det daglige kjent som tvileren Thomas. Alle kjenner til at det var han som ikke ville tro at Jesus var oppstått fra de døde, uten å få ta på sårene i hans hender og føtter. Mindre kjent er det kanskje at Thomas nevnes ved tre andre anledninger, og det er en av de tre som jeg kom å tenke på. Lasarus, bror til Marta og Maria var nettop død, og Jesus ville besøke ham for å vekke ham opp fra de døde. Disiplene var ikke helt enige, og advarte ham: "Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?". Når Jesus insisterte uttalte Thomas: "Vi blir også med, så kan vi dø sammen med ham". Parrados fortelling om hvordan det var å komme opp på fjelltoppen i Andersfjellene fikk meg til å se nettopp denne fortellingen i et nytt lys. Thomas visste at han kunne vente seg å bli steinet dersom han dro sammen med Jesus til Judea, men han ville følge Jesus – selv om det betydde å følge ham i døden.

Bibelen forteller ikke så mye om Thomas, men det som finnes beskriver en karakter som jeg føler jeg kan ta som forbilde. Han gjorde riktignok feil, men slik jeg forstår teksten la han seg flat og innrømte det. Han var ikke redd for å spørre når han var i tvil, og han viste en hengivenhet som det knapt finnes et sidestykke til.